KADERPROSJEKTET

AKP har drevet etterretning mot NKP og nkp-ere. ”Det burde aldri ha skjedd”, sa ml-ernes egen overvåkningsekspert Finn Sjue i Brennpunkt tirsdag 17. oktober. Til tross for insisterende dementier i flere runder, spørs det om nå ikke selv dagens AKP-ledelse må kaste inn håndkleet. Eller løy også Finn Sjue om dette?

Ikke bare peker denne virksomheten på en betenkelig politisk praksis, den peker også på et dilemma for maoistiske grupperinger – hvem er mest autentisk? Moskva-kommunistene eller maoistene? For et trekk ved disse rørslene var at det skulle være én lovmessighet i utviklingen, og at man ved å finne fram til den ene sannheten kunne få fram det gode liv. Og sannheten var allerede funnet i Mao Tse Tungs tenkning: den ypperste utvikling av tradisjonen fra Marx og Engels, Lenin og Stalin.

For de norske ml-erne ga dette i begynnelsen "superkrefter", slik historikeren Håkon Kollmannskog uttrykker det. De kunne svare på alle spørsmål med grenseløs autoritet, fordi de hadde godt verktøy i kassa. Teoriene om hovedmotsetningene, om praksis, om masselinja osv var anvendelige i mange sammenhenger. Maos utsagn var poetiske og billedrike. Dette ga litterær styrke til teoriene, økte deres appell hos norske diktere og gjorde dem velegnet til utlegninger.

Men problemene meldte seg når maoistene skulle gå i striden mot andre marxist-leninister – super-teoretikerne i KUL eller modernistene i Kontrast-miljøet – for det fantes folk med andre lesninger av klassikerne og til og med noen som leste helt andre tekster for å forstå marxismens muligheter. For praktikerne i AKP var det likevel særlig konfrontasjonen med ur-kommunistene i NKP – Norges Kommunistiske Parti – som ble vanskelig. Bare det at det allerede fantes et kommunistisk parti i Norge var en hodepine. For etter teorien skulle jo det kommunistiske partiet være selve motoren i en uavvendelig revolusjon, det skulle være fortroppen for de proletære skarer, og da kunne det jo ikke være to slike partier. På overflaten ble løsningen å sette NKP-navnet i anførselstegn. I mange år omtalte ml-erne NKP konsekvent som "NKP". Da var det liksom bare tull med dem.

Men under overflaten var det bitrere. Fra 1923 til 1973 hadde NKP alene stått for kommunismen i Norge. De hadde heltene fra arbeidskampene på 30-tallet og motstandskampen under krigen. De hadde gravene, minnesmerkene, og innarbeidede tradisjoner på arbeidets dag 1. mai. Skulle AKP vinne hegemoni over det kommunistiske arvegodset, kunne det bare skje gjennom å rive NKP ned. Minnesmerkene, helligdommene, burde jo tilhøre dem – de autentiske.

Et ledd i det pågående Kaderprosjektet – som intervjuer såvel nåværende som tidligere ml-ere, men også deres venner og fiender, i Norge og i andre land – er å snakke med NKP-ere om hvordan de opplevde striden med AKP. Her er det mange vonde minner. Original-kommunistene var blitt tråkket på av mange i lang, lang tid, og når den radikale ungdommen nå begynte å fortelle verden at de var på linje med nazistene, kanskje til og med verre – var det ekstra smertefullt. Mange av de unge radikalerne var jo endog barn av gamle kamerater. Og det var ikke bare i retorikken ml-ere gikk til åtak på fienden:

NKP-samlinger ble forsøkt sabotert. Frihetens redaktør Arne Jørgensen ble revet ned fra talestolen av en ung maoist. Stevner og valgmøter ble invadert av konfrontasjonslystne ml-ere med øredøvende megafoner, gjerne omgitt av egne barn så de håndfaste gammelkommunistene ikke skulle bli korporlige. Rødt Kor skal ha stilt ubedt opp for å synge for de etterlatte på Nordre Gravlund. Hardt å svelge for familie og kamerater av de falne, som allerede var vant til hets og hån fra så mange kanter.

AKP drev intenst arbeide for å bekjempe NKP. De iverksatte registrering av dem de mente ville bli quislinger etter den nært forestående sovjetiske okkupasjonen. Et topp-hemmelig etterretningsdirektiv ble kommunisert til utvalgte medlemmer, gjerne i nesten komiske former. En av Kaderprosjektets informanter forteller hvordan hun ble innkalt til en leilighet i en Oslo-drabantby der hun ble kommunisert direktivet av en ledende kader med en diger parykk på hodet, mens hun selv og de andre frammøtte var iført grønne Ku Klux Klan-hetter slik at de ikke skulle kjenne hverandre igjen. En av dem som orienterte om den nye etterretningspraksisen hadde imidlertid ikke kledd seg ut. Han har i intervju med oss bekreftet det som foregikk, men vil ikke stå fram.

Nei, det er lett å forstå at man ikke vil stå fram med slikt. Ikke bare var denne registreringen en overdreven og nærmest barnslig hakking på dem som alt lå nede, for mange var det også betent siden man selv hadde familiære forbindelser til nkp-ere. Mange av de ml'erne Kaderprosjektet har intervjuet, har nkp-foreldre, gjerne skuffede, passiviserte. Forrige leder av AKP, Jorunn Gulbrandsen, var en av de ivrigste i å dementere da denne virksomheten ble tatt opp av Hans Petter Sjøli i boka Mao, min Mao i fjor. Kanskje fordi hun selv hadde en pappa med NKP-bakgrunn?

Tiden er nå inne til å legge kortene på bordet om disse tingene og få plassert ideen om privat registrering av de potensielle quislingene på skraphaugen. La oss få se mappene! Fritt Ord har gitt AKP betydelige midler for å ordne arkivet og gjøre det tilgjengelig for forskning. Vil NKP-mappene inngå der? Og når kommer det?

Det er forståelig nok ekkelt for både tidligere og gjenværende AKP-ere å stadig bli konfrontert med dette, særlig når lederne helt fram til nå har latt som ingenting og prøvd å smile det hele bort. Det kan være at hele denne affæren bare er et eksotisk utslag av sturm og drang-skap i en marginal sekt og helst bør glemmes. Men så lenge det å ha vært offer for overvåkning er blitt en så sentral del av selvbildet hos mange tidligere kadere, vil deres egen etterretning være brysom. Særlig hos de menige medlemmer som aldri fikk høre om dette og som nå forteller oss at dette umulig kan være sant, fordi det er for utrolig. Mange av disse føler seg tatt ved nesen, nok en gang, av sine skråsikre ledere. Deres fornekting gjør dem alle til medskyldige. Det ligger flere enn ett tillitsbrudd her.

Send e-post til:  post(a)kader.no dersom du har spørsmål om eller kommentarer til denne websiden.

Copyright © 2004 Kaderprosjektet