KADERPROSJEKTET

De vesttyske ml-bevegelsene, K-gruppen, oppstod etter 1968 da venstreopposisjonen i det illegale kommunistpartiet fant sammen med kulturrevolusjonister blant ungdomsopprørerne. Gjennom utallige sammenslåinger, splittelser, omdannelser, navnforandringer, og ikke minst navnlikhet, ble landskapet av ml-organisasjoner heller uoversiktlig utover 1970-tallet. Begrepet "K-gruppen" ble i hovedsak brukt av andre grupper og organisasjoner på venstresida og  av media, som en betegnelse på de mange konkurrerende og ofte hardt stridende pro-kinesiske kommunistiske kaderorganisasjonene i Forbundsrepublikken.

Tysk kommunisme

Det tyske kommunistpartiet vokste ut av en fløy i  Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD), som i 1914 var mot SPDs støtte til keisertysklands krigføring i 1. verdenskrig. Ledet av bl.a. Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, organiserte disse seg i Spartakusforbundet, som i 1917 ble ekskluderte fra SPD. Etterhvert som krigslykken snudde ble tysk arbeiderklasse  radikalisert, og mot slutten av 1917 og utover 1918 brøt det stadig ut streiker. Topppunktet kom under Novemberrevolusjonen i 1918, da militære styrker ble satt inn mot streikende arbeidere i Berlin. Som det største politiske partiet, var dette godkjent av partiledelsen i SPD.

KPD i Weimarrepublikken

Dette gav støtet til en samling av opposisjonelle grupper til venstre for SPD, og 1. januar ble Kommunistische Partei Deutschlands (KPD) stiftet. I de første årene var KPDs mål å gjennomføre revolusjon i Tyskland, og i 1919 og 1920 fortsatte de revolusjonære oppstandene. Sosialdemokratene i SPD, som kom til makten etter keiserens fall, satte flere ganger inn de væpnede styrkene for å slå ned opptøyene. I 1923 ble et nytt pro-Stalin lederskap satt inn, ledet av Ernst Thälmann.

Under Thälman gav partiet opp den umiddelbare revolusjonen, og deltok fra 1924 av ved valg til Riksdagen. KPD proklamerte ”enhetsfront”, men fortsatte å være fiendtlig innstilt til SPD. Partiet sluttet helhjertet og lojalt opp om Stalins venstristisk  ”Tredje periode”-linje, som ble lansert i 1928. Denne hevdet at kapitalismen var på vei inn i en dyp krise, og at tidspunktet for revolusjonen var nært forestående. Resultatet av denne linjen var at mens Weimarrepublikken var i krise og nazistene under Hitler var på frammarsj, var KPD mer opptatt av å stemple sosialdemokratene i SPD som ”sosialfascister”, og avviste alle forslag om samarbeid.

Krigs- og etterkrigstid

Under Weimarrepublikken var KPD det største kommunistpartiet i Europa. I valg oppnådde partiet jevnt rundt 10% av stemmene, og ved valget i 1932 fikk partiet 100 delegater. I presidentvalget samme år fikk Thälmann 13,2 % av stemmene, sammenlignet med Hitlers 30,1 %.

Etter Hitlers maktovertakelse ble KPD forbudt og store deler av partiledelsen drept eller sendt til konsentrasjonsleirene. I den sovjetiske okkupasjonssonen etter krigen, ble KPD slått sammen med SPD i april 1946 under navnet Sozialistischen Einheitspartei Deutschlands (SED). I de vestlige okkupasjonssonene ble KPD forbudt sammen med Sozialistischen Volkspartei, men da Forbundsrepublikken ble opprettet i 1949 ble partiet igjen tillatt. KPD var representerte i det vesttyske parlamentet, Bundestag, fra 1949 til 1953, men i 1956 ble partiet igjen forbudt. Grunnen var at de andre partiene mente at KPD  hadde vært medskyldig i at Weimarrepubliken gikk under,  var sovjetvennlig og forfatningfiendtlig. Det betydde at KPD gikk under jorda, og fortsatte å eksistere som en illegal organisasjon.

Da det kom til brudd mellom Kina og Sovjetunionen i 1963, oppstod det en opposisjonell gruppe rundt Ernst Aust i Hamburg. Aust, som hadde vært redaktør for Hamburger Volkszeitung og KPD-organet Blinkfueer, og dessuten sittet i den illegale partiledelsen i Hamburg, var kritisk til avstaliniseringen  og orienterte seg mot Kina og Albania. I juni 1967 begynte han å gi ut avisen Rote Morgen, og 31. desember 1968 tok han initiativet til å stifte det maoistiske partiet KPD/ML, som var den første K-gruppen i Vest-Tyskland.

Det vesttyske studentopprøret

Det tyske ungdomsopprøret ble i hovedsak organisert innenfor Sozialistische Deutsche Studentenbund (SDS), som hadde blitt grunnlagt som studentorganisasjonen til det sosialdemokratiske partiet SPD i 1946. Utover 1950-tallet hadde det imidlertid oppstått splid mellom organisasjonene, og i 1961 ble alle SDS medlemmene ekskluderte fra SPD.

Dermed ble SDS den ledende utenomparlamentariske organisasjonen - Außerparlamentarische Opposition - særlig etter at SPD slo seg sammen med CDU i en storkoalisjon i 1966. De viktigste sakene for SDS var kampen for å demokratisere Tyskland – særlig innenfor utdanningsinstitusjonene, å ta et oppgjør med landets og foreldregenerasjonens fascistiske fortid, pensumreformer på universitetene, å stoppe Vietnamkrigen og bedre forholdene for folk i den tredje verden, å jobbe mot innflytelsen til Springerpressen og de statlig kontrollerte mediene, og å kjempe mot innføringen av en ny tysk beredskapslov

Andre spørsmål som var sentrale for SDS var homofiles retter, den seksuelle frigjøringen, selvbestemt abort og likestilling, og kampen ble ført gjennom sit-ins og demonstrasjoner. Sammenlignet med det samtidige studentopprøret i andre land, var det særlig to momenter som var særmerkte for Vest-Tyskland. Demografisk, var de tyske ungdomsopprørerne fem-ti år eldre enn tilsvarende i f.eks. Frankrike og USA. De store barnekullene i Tyskland ble født rett før og i begynnelsen av 2. verdenskrig. Den andre forskjellen lå i forholdet til den nazistiske fortiden og DDR. På 1960-tallet satt mange tidligere nazister i ledende stillinger i Forbundsrepublikken, og enkelte av studentlederne, bl.a. Rudi Dutschke, hadde i sin tid flyktet fra den tyske østsonen. Denne nærheten til det brune og det røde diktaturet hadde betydning for utviklingen av ungdomsopprøret.

Mordet på Benno Ohnesorg

2. juni 1967 tok de inntil da stort sett fredelige protestene en ny vending. Under en demonstrasjon mot Shahen av Iran ble studenten Benno Ohnesorg skutt av en sivil politimann utenfor operahuset  i Berlin. Det hjalp heller ikke at det oppstod rykter om at politimannen, Polizeiobermeister Karl-Heinz Kurras, hadde vært nazist under krigen.

Urolighetene spredte seg fra Berlin utover hele Forbundsrepublikken utover høsten 1967, og det ble organisert protestgrupper på praktisk talt alle universiteter og høyskoler. Etterhvert som protestene spredte seg og eskalerte, ble samtidig demonstrantene i økende grad demoniserte av særlig Bild-Zeitung og resten av Springerpressen, som støttet regjeringens linje. Det hjalp heller ikke at Kurras ble frikjent for å ha drept Ohnesorg under rettssaken i november 1967.

Attentatet mot Rudi Dutschke

Påsken 1968 endte Springerpressens kampanje med at den unge arbeideren  Josef Bachmann skjøt og såret studentlederen Rudi Dutschke, som myndighetene og pressen hadde gitt hovedskylden for oppstandene. I løpet av få timer ble det organisert en studentaksjon som blokkerte utkjøringen av Bild-Zeitung over hele Forbundsrepublikken, samt demonstrasjoner foran alle Springerbyggningene. I disse aksjonene ble over 400 studenter skadd og to omkom. Dutschke selv døde først elleve senere av skadene han pådro seg i attentatet, men gikk i eksil i England og Danmark.

Studentopprøret nådde toppen i mai 1968, da studenter, skoleelver og fagforeninger samlet 80 000 mennesker til en demonstrasjon i Bonn mot Beredskapslovene. At man likevel ikke klarte å hindre at loven ble vedtatt, takket være at SPD/CDU koalisjonen hadde det nødvendige 2/3 flertall i Riksdagen for å få loven vedtatt, var begynnelsen på slutten for studentbevegelsen.

Bevegelsen var en koalisjon av mange mindre grupper som stod for ulike teorier og strategier, selv om de hadde vært enige i de overordnede målene. Nå la de skylden på hverandre, og hele bevegelsen gikk dermed etterhvert i oppløsning innenfra. Alt ved årsskiftet 1968-69 ble det klart at SDS var i ferd med å kollapse, og da organisasjonen formelt ble oppløst i 1970 hadde den lenge vært uten kraft.

Radikalenerlass og yrkesforbud

Konsekvensene av studentopprøret skulle imidlertid fortsette. For Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Horst Mahler, Ulrike Meinhof og andre ble mordet på Ohnesorg og attentatet mot Dutschke det endelige beviset på at den tyske staten var fascistisk og at kampen måtte organiseres gjennom urbane bygeriljagrupper etter mønster av frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Dette gav i 1970 støtet til dannelsen av Rote Armee Fraktion, og ett år senere også Bewegung 2. Juni (B2J) oppkalt etter datoen for mordet på Ohnesorg.

Trolig mest som en reaksjon på studentopprøret, men begrunnet med kampen mot venstreterroristene i RAF og B2J ble det 28. januar 1972 vedtatt en ny lov: Radikalenerlass, også kjent som Extremistenbeschluss. Etter loven ble alle offentlige ansatte pålagt å arbeide for å beskytte den tyske grunnloven, som i praksis var et yrkesforbud – Berufsverbot – mot radikale venstreaktivister på universitetene og i statsforvaltningen.

Loven, som var i funksjon helt til begynnelsen av 1980-tallet (i Bayern helt til 1991), førte til at over 1,4 millioner mennesker ble gransket, 1100 ble nektet ansettelse, og 130 mennesker fikk sparken fra jobber i statsforvaltningen og utdanningsinstitusjonene. Selv om loven var rettet mot venstreaktivister og kommunister, ble også andre rammet. I noen tilfeller var det nok å være medlem i en organisasjon som var dominert av kommunister, som f.eks. Vereinigung der Verfolgten des Naziregimes/Bund der Antifaschisten (VVN/BdA), Die Deutsche Friedensgesellschaft/Vereinigte Kriegsdienstgegner (DFG-VK) eller Die Vereinigung demokratischer Juristen.

Selv om den tyske staten begrunnet loven i kampen mot terrorismen, var det en annen retning som vokste ut av det mislykkede ungdomsopprøret som var lovens hovedmål: de marxist-leninistiske K-gruppen.

K-gruppene

Midt på 1970 tallet antok det tyske overvåkingspolitiet, Verfassungsschutz, at de tyske ml-gruppene tilsammen talte rundt 15 000 medlemmer. Etter Maos død i 1976, begynte imidlertid dette tallet raskt å gå kraftig nedover.

Et markant trekk i Tyskland, er at mange av de politiske aktivistene i ml-gruppene på begynnelsen av 1980-tallet gikk mer eller mindre direkte over i miljøbevegelsen og fortsatte sin politiske aktivitet innenfor koalisjonen av De grønne (Die Grünen), hvor flere har nådd høye politiske verv både lokalt, regionalt, nasjonalt, og innenfor EU-systemet.

K-grupper fantes både på regionalt og på nasjonalt nivå. Av de regionale, var  Kommunistische Bund (KB) i de nordre delene av Tyskland, Kommunistische Arbeiterbund Deutschlands (KABD) i sørvest, og Arbeiterbund für den Wiederaufbau der KPD (AB) i Bayern, de mest betydningsfulle.

På det nasjonale planet, var det tre store k-grupper: Kommunistische Partei Deutschlands/Marxisten-Leninisten (KPD/ML) med et større antall partisplittelser, Kommunistische Partei Deutschlands (Maoisten), og Kommunistische Bund Westdeutschland (KBW).

KPD/ML (1968-1986)

KPD/ML ble stiftet 31. desember 1968. Partiets første leder var Ernst Aust som hadde vært leder for det illegale KPD i Hamburg. Blant konkurrerende organisasjoner på venstresiden, ble partiet også kalt Gruppe Rote Morgen etter partiets hovedorgan Rote Morgen, som Aust hadde vært redaktør for helt siden han deltok i det illegale KPD. KPD/ML utmerket seg bl.a. gjennom persondyrkelse av partiets leder Ernst Aust. Partiet var også det eneste av K-gruppene som hadde noen egentlig forbindelse til det opprinnelige KPD, og var mer arbeiderorientert i motsetning til de andre gruppenes studentorientering.

I 1970 brøt det ut intern strid mellom KPD/ML-Zentralkomitee med tyngdepunkt i Frankfurt og KPD/ML-Zentralbüro med tyngdepunkt i Bochum. Striden, som virket å være langt mer person enn politisk orientert, endte med at KPD/ML-ZB samlet seg rundt tidsskriftet Zeitung Rote Fahne. Alt i 1973 begynte imidlertid KPD/ML-ZB å gå i oppløsning, og Rote Fahne-kretsen orienterte seg i stede mot en annen splittelsesorganisasjon, KPD/ML-“Revolutionärer Weg“ som i 1972 hadde gått ut av KPD/ML og slått seg sammen med to andre små ml-grupper: KAB/ML og KABD. Under ledelse av Hartmut Dicke (dekknavn for Klaus Sender), omdannet organisasjonen seg til KPD/ML-Neue Einheit (KPD/ML-NE) Da det maoistiske KPD (KPD(M)) gikk i oppløsning i 1980, tok KPD/ML-NE over KPD-navnet.

I 1974 fikk partileder Ernst Aust som den første fra K-gruppen audiens hos Enver Hoxha i Albania, og 1. juni 1975 fikk han også møte Yo Wenyan fra sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet. Forholdet til Kina ble imidlertid ikke nært, og alt på partiets 4. landsmøte i 1978 vedtok man et nytt program som distanserte seg fra teorien om tre verdener. Etter bruddet mellom Albania og Kina fulgte også partiet Albania, men utover 1980-tallet begynte også forbindelsene til Tirana å kjølne, og i 1983 kom det til brudd.

Som den eneste K-gruppen, hadde også KPD/ML siden midten av 1970-tallet en avlegger i DDR, KPD/ML Sektion Ost. Organet til DDR-seksjonen het i begynnelsen Roter Blitz, men ble etterhvert erstattet av Rote Morgen – Ausgabe der Sektion DDR. På begynnelsen av 1980-tallet ble imidlertid DDR-avdelingen knust av Stasi, delvis ved hjelp av dennes infiltratører i KPD/ML i Vest-Berlin. Etter den tyske gjenforeningen i 1989 ble restene av det østtyske partiet i Magdeburg reorganisert, og tok igjen navnet KPD/ML, som fremdeles eksisterer.

På 1980 tallet samarbeidet KPD/ML i økende grad med den trotskistisk orienterte Gruppe International Marxisten (GIM), noe som var en viktig bakgrunn for det endelige bruddet med Albania, og i oktober 1986 slo de to organisasjonene seg sammen under navnet Vereinigte Sozialistische Partei  (VSP). Flertallet av KPD/ML gikk med i den nye organisasjonen, men noen smågrupper valgte å stå utenfor.

KPD (1970-1980)

KPD ble stiftet i juni 1970 under navnet Kommunistische Partei Deutschlands/Aufbauorganisation (KPD(AO)), men var også kjent under navnet KPD/A-Null eller Gruppe Rote Fahne, etter navnet på partiets sentralorgan. Sommeren 1971 tok man bort "AO" fra partinavnet, og kalte seg etter dette bare for KPD. Av utenforstående ble det ofte skrevet  KPD(M) for å skille partiet fra det opprinnelige KPD, men dette ble ikke gjort internt i partiet. Partiet besto i hovedsak av studenter, og partiets politiske motstandere likte derfor å kalle det for KPD/Ohne Arbeiter (Uten arbeidere).

Partiets ledere var Christian Semler og Jürgen Horlemann, og partiets hovedorgan fikk navnet Rote Fahne. Dessuten hadde man flere sympatisørorganisasjoner som f.eks.. Kommunistische Jugendverband, Kommunistische Studentenverband og Kommunistische Oberschülerverband og Liga gegen den Imperialismus.

KPD ønsket å knytte seg til tradisjonene fra det opprinnelige kommunistpartiet og erklærte seg som den offisielle arvtageren til det første KPD. Internt drev man derfor bl.a. omfattende studier av den stalinistiske tradisjonen i KPD under Ernst Thälman på 1920-tallet. Partiet var også aktivt i arbeidet mot Vietnamkrigen. I 1972 dannet KPD Das Nationale Vietnam-Komitee (NVK) som i følge sikkerhetspolitiet samlet  over 100 større og mindre organisasjoner i 1973. Gjennom sitt teoretiske tidsskrift Zeitschrift Alles für den Sieg des vietnamesischen Volkes og på sine demonstrasjoner kjørte NVK fram slagordet "Seier i folkekrigen". Etter våpenhvileavtalen i Paris i 1973, gikk organisasjonen i oppløsning innenfra, men mye av aktivismen ble videreført i Liga gegen den Imperialismus

Partiet orienterte seg fra starten av mot Kina, og i 1974 var en "arbeiderdelegasjon" fra KPD den første K-gruppen som besøkte Kina.  I april 1975 vedtok KPD den nye politiske linjen om "Tre verdener", og under partiets besøk i Kina i 1977 og 1978, ble partiets delegasjon mottatt av lederen for Kinas kommunistparti, Hua Guofeng, personlig.

På slutten av 1970-tallet fikk partiet en viss innflytelse i anti-atomkraft bevegelsene, noe som førte til en viss konflikt med Kina. I 1980 ble partiet oppløst da ledende kadere, med bl.a. Semler i spissen, slo seg sammen med Gruppe 99, som imidlertid gikk i oppløsning innen et år, og flere av partiets medlemmer ble da aktive i den økologiske bevegelsen og innenfor partiet De grønne.

KBW (1973-1985)

I 1973 slo flere smågrupper, bl.a. Kommunistischen Gruppe/Neues Rotes Forum (KG/NRF) i Mannheim-Heidelberg - som hadde vokst ut av Heidelberger SDS, Kommunistischen Bund Bremen, samt noen andre smågrupper ("Bünden"), seg sammen under navnet KBW. Det nye partiet ble i utgangspunktet praktisk talt utelukkende utgjort av studenter, og en politirapport fra 1978 slo også fast at partiet stort sett besto av leger, lærere, advokater – i alt rundt 70 i tallet, professorer, og fram til 1974-75 også minst fem prester. Partiet utpekte seg også ved å kreve et svært høyt innsatsnivå av partimedlemmene. De ble avkrevd 10% av alle inntekter i tillegg til at det ble forventet "frivillige bidrag" av typen donasjoner og arv utover dette.

Dette gjorde KBW i stand til å ha flere fulltids ansatte, egne partibiler av typen Saab sedan, et moderne internt kommunikasjonssystem, egne partihus i Frankfurt – hvor partiets hovedkvarter lå, Berlin, Bremen og Hamburg, et eget trykkeri (Caro-Druck), egne bokhandlere (Hager), og egne forlag (Kühl KG og Jürgen Sendler Verlag). Partiet hadde også egne mønstergårder hvor man eksperimenterte med bl.a. mer proteinrik eggproduksjon.

Ideologisk orienterte KBW seg mot Kina, Albania og Kambodsja, og den ugandiske diktatoren Idi Amin ble holdt frem som en modell for progressive statsledelse, selv om dette var omstridt internt. Partiet støttet mange frigjørings- og avkoloniseringsbevegelser i den tredje verden, inkludert ANC i Sør Afrika og Robert Mugabe i Zimbawe.

På steder hvor KBW var sterkt representert, ble partiet kjent for å ofte prøve å forstyrre og avbryte møtene til andre venstreorganisasjoner. Partiet var i utgangspunktet tenkt som en partiforberedende organisasjon som skulle ende med dannelsen av et kommunistisk parti, men KBW tok del i vesttyske valg i årene 1974-81, og var også representert i noen bystyre.

På det meste i 1976, kan partiet ha hatt rundt 2600 medlemmer. Utenom de direkte medlemmene, hadde partiet også flere sympatigrupper som f.eks. akademikerforeningen Gesellschaft zur Unterstützung der Volkskämpfe (GUV) med rundt 800 medlemmer,  Soldaten- und Reservistenkomitees für die antimilitaristische Arbeit, og  Komitees und Initiativen gegen den § 218. Partiet hadde ingen egen landsdekkende ungdomsorganisasjon, men Kommunistische Studentenbund (KSB), Kommunistische Hochschulgruppe (KHG) og flere andre grupper stod for partiets linjer. Tilsammen kan disse organisasjonene hatt 2100 medlemmer. I 1976 ble dessuten flere lokale grupper, som bl.a. Kommunistischen Schülergruppen (KSG), Kommunistischen Oberschülerbünde (KOB) og Kommunistischen Arbeiterjugendbünde (KAJB) slått sammen under navnet Kommunistischen Jugendbund (KJB). KJB samlet til sammen rundt 540 medlemmer.

I begynnelsen ble KBW ledet av en Zentral Kommitee (ZK) på 11 medlemmer. Denne ble i begynnelsen valgt for ett år av gangen på en delegatkonferanse, en stund utvidet til toårige perioder, før man gikk tilbake til ettårige perioder igjen. ZK-sekretariatet stod for den daglige ledelsen av partiet, under kontroll av Joscha Schmierer, som også var redaktør for partiorganet  Kommunistische Volkszeitung og det teoretiske tidsskriftet  Kommunismus und Klassenkampf. I 1983 ble Schmierer  sjefsredaktør for De grønne sitt partiorgan Kommune, og siden 1999 har han vært en sentral rådgiver i utenriksdepartementets avdeling for EU spørsmål.

Utvalgte kadrer ble valgt til ledere, som bare kunne kastes med 2/3 flertall. Dette prinsippet førte sjelden til store utskiftninger, men ble fra tid til annen brukt for å slå ned indre fraksjonsdannelser før de kunne true partiledelsens linje. Når partiet senere ble splittet, ble det brukt av mindretallet ledet av sekretariatet og medlemmer av sentralkomiteen til å kvitte seg med flertallet i en kupplignende aksjon innenfor de regionale undergruppene.

Internasjonalt samarbeidet KBW tett med  Kommunistischen Bund Österreichs (KBÖ), etter at dette ble dannet i 1976. Også støtten til Zimbabwe og ZANU-PF, og Røde Khmer i Kambodsja spilte en viktig rolle. I desember 1978 reiste en KBW-delegasjon ledet av Schmierer til Kambodsja etter invitasjon fra Røde Khmer.

I 1979 utviklet det seg en høyrefraksjon innenfor partiet, med bl.a. Willfried Maier, Ralf Fücks, Jochen Esser, Dietrich Hildebrandt og Ernst Kuttruf, som endte opp i dannelsen av Komitees für Demokratie und Sozialismus (KDS), som senere ble en viktig premissleverandør for De grønne.

I 1980 kom det en ny splittelse da en venstreopposisjon rundt Martin Fochler gikk ut og dannet  Bund Westdeutscher Kommunisten (BWK). BWK ble oppløst i 1995, men eksisterer fortsatt som  Kommunistischen Arbeits Gemeinschaft (KAG) innenfor PDS.

Da KBW ble offisielt oppløst i 1985, hadde man på forhånd flyttet partiets formue til en stiftelse med navnet Assoziation, som skulle støtte den alternative grønne bevegelsen. Hovedkvarteret i Frankfurt, som i sin tid hadde blitt kjøpt for nesten 9 millioner kroner, ble solgt noen år senere for nesten 90 millioner kroner, som ble brukt til å etablere et "øko-hus". Flere tidligere medlemmer som  Joscha Schmierer, Ralf Fuecks og Willfried Maier, har endt opp som en fløy i De grønne-partiet, sammen med sine tidligere Sponti-motstandere  Joschka Fischer og Daniel Cohn-Bendit.

Send e-post til:  post(a)kader.no dersom du har spørsmål om eller kommentarer til denne websiden.

Copyright © 2004 Kaderprosjektet