KADERPROSJEKTET

Den første svenske ml-bevegelsen er Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (KFML), som ble dannet i juni 1967 og nærmest kollapset da Vietnamkrigen tok slutt. ”[G]runnlaget for ml-bevegelsen forsvant i 1975, da USA trakk seg ut av Vietnam,” sier Sköld Peter Matthis, som frem til da hadde sittet i ledelsen av KFML.[1] På det tidspunktet hadde dessuten den svenske ml-bevegelsen blitt splittet opp i små sektlignende organisasjoner. ”Från 1967 till 1976 var den maoistiska vänstern i Sverige framgångsrik,” skriver på samme måten den svenske ml-eren Bengt-Olof Lindbergh.[2] Han anslår at antallsmessig kan den svenske ml-bevegelsen på toppen ha tallt rundt 2500 aktive medlemmer.

Ml-gruppene i Sverige vokste ut av den tradisjonelle kommunistiske bevegelsen.”Källan till den maoistiske rörelsen i Sverige var […] den mycket lilla revolutionära oppositionen i det ganska obetydliga svenska kommunistpartiet,” skriver Lars Åke Augustsson og Stig Hansén boka Maoisterna. ”KFML må forståes i et perspektiv som går langt bakover. Partiet oppstod i en gammel bolsheviksk tradisjon,” hevder på samme måten Harald Holst, som var medlem av KFML/SKP fra 1967-1975.

Svensk kommunisme

«‘Kommunismen i Sverige’ har aldrig varit någon enhetlig företeelse. Något liknande låter sig visserligen sägas även om andra ideologier och politiska ritningar, men kommunismen har ändå i särskild hög grad präglats av yttre och inre strider, som gör dess historia svår att få grepp om, hvilket i sin tur bestämmer den splittrande bild, som forskningen uppvisar.» Slik innleder den svenske historikeren Klaus Misgeldt i Arbetarrörelsens arkiv och biblioteks temanummer om svensk kommunisme.

Foreløperen for SKP var en opposisjonell minoritet som ble ekskludert på den 10. kongressen til Sveriges Socialdemokratiska Arbetareparti (SAP). Disse dannet Sveriges Socialdemokratiska Vänsterparti (SSV), som fra 1919 til 1943 var Sveriges representant i den Moskvakontrollerte Kommunistiske Internasjonalen (Komintern). På SSVs landsmøte i 1921 skiftet partiet navn til Sveriges Kommunistiska Parti (SKP).

Splittelser og indre konflikter

Utover 1920 tallet kom det imidlertid flere ganger til splittelser i SKP, og langt de fleste som gikk ut eller ble ekskluderte gikk tilbake til SAP. I 1929 kom den største splittelsen i partiets historie, da partiets leder Karl Kilbom sammen med majoriteten av medlemmene – kjent som ”Kilbomsfalangen” - ble ekskludert på ordre fra Moskva, som fryktet at majoriteten i SKP skulle støtte Bucharins høyreopposisjon mot Stalin. De ekskluderte startet et konkurrerende parti som også het SKP, men skiftet i 1934 navn til Socialistiska Partiet (SP). På 1930-tallet var SP det største partiet til venstre for sosialdemokratene. Under ledelse av Nils Flyg orienterte partiet seg i nazistisk retning. SP byttet i 1943 navn til Svenska Socialistiska Partiet (SSP), og utgjorde i krigsårene under 1000 medlemmer. I 1948 ble partiet oppløst.

 I 1940 brøt et flertall av medlemmene ut og dannet Vänstersocialistiska Partiet (VP). VP eksisterte imidlertid helt til 1963, da partilederen Albin Strøm døde. Partiet fikk i seg selv knapt noen innflytelse, men ble utgangspunktet for den trotskistiske bevegelsen i Sverige.

Etter splittelsen i 1929 var bare "Sillénfalangen" igjen i SKP, som i hovedsak besto av yngre kommunister. Partiet gikk i stalinistisk retning, og ble det eneste partiet i Sverige som støttet Sovjetunionen mot Finland under Vinterkrigen (1939-1940), og var også det eneste partiet i riksdagen som ikke ble tatt med i Per-Albin Hanssons samlingsregjering som satt fra 13. desember 1939 til 31. juli 1945. Flere av SKPs medlemmer ble dessuten internerte under krigen, pga. mistanke om statsfiendtlig virksomhet.

Ved valget til Riksdagen i 1944 fikk SKP likevel over 10 % av stemmene, noe som var partiets overlegent beste resultat noensinne. Fremgangen gjorde at flere i partiledelsen så parlamentarisk overgang til sosialismen som en reell mulighet, og partiets linje ble fra da av lagt om fra konfrontasjonsrettet klassekamp i retning av en mer sosialdemokratisk politikk. SKPs fremgang ble imidlertid møtt med en antikommunistkampanje fra Tager Erlander og SAP, og i de neste valgene oppnådde SKP bare rundt 3,5 % -5 % oppslutning. Selv om partiet gikk med i det nydannede Kommunistisk Informasjonsbyrå (Kominform) som skulle erstatte Komintern, fortsatte likevel høyredreiningen i retning av en Eurokommunisme. Dette førte bl.a. til at partiet i 1952 ersattet Sveriges Kommunistiska Ungdomsförbund (SKU) med en ny organisasjon, Demokratisk Ungdom. Ved Riksdagsvalget i 1952 gikk man dessuten inn teknisk valgsamarbeid med SAP i flere kretser for å sikre venstreflertall i Riksdagen, og man samarbeidet om 1. mai arrangement. Høyredreiningen gjorde at det oppstod en venstreopposisjon, og på partikongressen i 1953 brøt det ut åpen konflikt mellom fløyene. Denne endte med at en venstrefalangs rundt partiets tidligere riksdagsmann og fagforeningsleder Set Persson ble ekskludert, og disse dannet i 1956 Sveriges Kommunistiska Arbetareförbund (SKA. Dette partiet kollapset imidlertid da Persson døde i 1960.

«Vart går SKP?»

Dette var det betimelige spørsmålet Nils Homberg, som var sentral i partiets venstreopposisjon, stilte i 1965. Partiledelsens strategi var å balansere samarbeid med sosialdemokratene med støtte til Moskva og  Kommunistisk informasjonsbyrå (Kominform), som hadde avløst Komintern i 1947. Særlig etter valgnederlaget i 1963 vokste det frem et krav om fornyelse, og partiet ble splittet i fire ideologiske fløyer. På den ene siden hadde man de Moskvatro; dernest en fraksjon som ønsket å reformere partiet, men uten å risikere å ødelegge forholdet til Sovjetunionen og SUKP; en tredje gruppering ønsket at partiet skulle utvikle seg i en ”Nye-Venstre” retning som SF partiene i Norge og Danmark hadde hatt suksess med. En fjerde fløy, ledet av Bo Gustafsson og Holmberg, krevde at partiet skulle bryte med Moskva og i stedet orientere seg mot Kina og KKP.

Konflikten mellom de ulike fløyene kom fram på SKPs kongress i 1967. I partiledelsens forslaget til nytt partiprogram gikk man bl.a. inn for parlamentarisme, flerpartisystem, og forsvar for tale, trykke og forsamlingsfrihet. Leninismen var fjernet fra programmet, og kritikk av utviklingen i sosialistiske land var tatt inn. For den pro-kinesiske grupperingen brøt forslaget til partiprogram med grunnleggende marxistiske prinsipp, og ville i sin konsekvens føre til at SKP ble et sosialdemokratisk parti. Programmet ble imidlertid vedtatt med stort flertall, og samtidig ble det også vedtatt at partiet skulle skifte navn til Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK). Det nye partinavnet var et kompromiss mellom de som ville fjerne henvisningen til kommunisme helt fra og de som ønsket forsiktige reformer. Den pro-kinesiske grupperingen ønsket ingen av delene, og en måned etter kongressen kalte de inn til et møte, som endte med at man gikk ut med en oppfordring om å danne en ny organisasjon med siktemål å bli et revolusjonært marxist-leninistisk parti.

Studentbevegelsen og Clarté

Clarté var en internasjonal organisasjon av pasifistiske sosialistiske intellektuelle, og ble grunnlagt av den franske forfatteren og skribenten Henri Barbusse i 1919. Navnet Clarté betyr ”klarhet”, og organisasjonen var en reaksjon på Første verdenskrig.[3] Clartés internasjonale sentralkomite i Paris besto foruten Barbusse selv av Anatole France, Georg Brandes, Bernard Shaw, Upton Sinclair, Blasco Ibañez, Ellen Key og Selma Lagerlöf, og utenfor Frankrike ble det opprettet avdelinger i Tyskland og Argentina, samt i de nordiske landene.

Clartés virksomhet som internasjonal organisasjon ble kortvarig, i hovedsak i perioden fra 1919-1923. Etter dette ble den et offer for den indre splittelsen i arbeiderbevegelsen internasjonalt. Organisasjonen hadde i utgangspunktet vært åpen for alle sosialister, men bevegelsens grunnlegger, Barbusse, beveget seg i kommunistisk retning og endte med å reise til Moskva. Tidsskriftet Clarté som han hadde grunnlagt overlevde imidlertid at han forsvant, og ble holdt i gang helt til 1939, i økende grad med en antifascistisk front. Men etter oppløsningen av den internasjonale Clartéorganisasjonen i 1923 var det bare den franske og den svenske seksjonen igjen. De norske og danske avdelingene ble dermed opprettet etter at den internasjonale organisasjonen i prinsippet var død.

I Sverige, hvor Clarté fortsatt eksisterer, har organisasjonen vært en viktig kulturpolitisk arena for hele venstresiden. På 1930-tallet var den et samlingssted for sosialistiske intellektuelle og antifascister, og bl.a. var Sveriges senere statsminister Tage Erlander da formann for en lokal avdeling. Den inkluderende og åpne holdningen overfor alle avskygninger og varianter av sosialister ble først satt virkelig på prøve under vinterkrigen 1939-40. Etter kommunistenes støtte til den Sovjetrussiske invasjonen av Finland ble det fra sosialdemokratisk hold rettet kritikk mot enhver forbindelse med kommunistene, noe som lammet Clarté i flere år. Etter riksdagsvalget i 1944 ble kontakten tatt opp igjen, og i tiårene etter 2. verdenskrig fortsatte Clarté å være et av de få stedene hvor sosialdemokrater og kommunister kunne møtes.

Radikaliseringen av Clarté

I følge Bo Gustafsson kan radikaliseringen av Clarté spores helt tilbake til 1955. Utover høsten dette året begynte Uppsala Clarté å få tilstrømning av folk med kommunistisk bakgrunn, og det ble organisert studier i marxismen og leninismen.[4] Dette utviklet seg til en spesiell studiesirkel i marxisme, som etter hvert ble tatt opp av andre Clarté seksjoner, og Uppsala Clarté ble en slags Marxismens høyborg i Sverige, ikke minst etter at Bo Gustafsson ble redaktør for tidsskriftet Clarté og i 1960 også formann for organisasjonen. Etter hvert ble Clarté også mer og mer en studentbevegelse, noe som særlig skjøt fart på begynnelsen av 1960-tallet.

Da SKPs ungdomsorganisasjon, Demokratisk Ungdom, reiste til Kina i april på invitasjon fra All China Youth Federation i april 1960, ble derfor Bo Gustafsson invitert med som representant for Clarté, offisielt som tolk siden ingen av de andre var særlig gode i Engelsk. På turen til Kina møtte de også Nils Holmberg, som da hadde vært bosatt der en tid, og da Holmberg returnerte til Sverige ble denne kontakten tatt opp igjen og ble sentral for en opposisjon mot partilinjen innenfor det svenske kommunistpartiet. ”Holmberg hadde over flere år oppholdt seg i Kina, og han hadde oversatt flere Mao-tekster og artikler. Dette betydde mye for debatten, særlig fra 1962 og utover,” sier Sköld Peter Matthis, som dette året tok over som redaktør for Clarté.[5] Opposisjonsgruppens tidsskrift, Marxistisk Forum, med Bo Gustafsson som redaktør, trykket innlegg som hadde blitt refusert i SKPs avis Ny Dag, men også teoretiske analyser av Vietnamkrigen. Det siste var en viktig grunn til at KFML skulle få en ledende stilling i FNL grupppene. Det ble dannet stadig flere Marxistiske selskap, særlig i Göteborg og Stockholm, og Clarté antok i økende grad et marxist-leninistisk preg.

Clarté og ml-bevegelsen

Clarté var en friere organisasjon enn både sosialdemokratene og kommunistene, og dro til seg både ”socialdemokrater som villena vänstern på en reformistisk grundval, och kommunister som var missnöjda med sin partilednings trohet mot betongkommunisterna i Moskva.”[6] Gunnel Bergcrantz, som hadde vært medlem av Socialdemokratisk Ungdom, var blant de som ble omvendt: ”Jeg ble imponert over noen sosialdemokrater som var med i Clarté, og begynte å gå på møter der,” sier hun. Bergcranzt, som hadde vokst opp med en sterk anti-kommunisme hjemmefra, følte ingen dragning til SKP, men ble dratt mot Clartéistenes aktivisme: ”De var alvorlig og mente noe, det var ikke bare fester. Jeg er avholdsmenneske, det passet meg bra. Jeg fikk en forklaring på fattigdommen i verden, imperialismen, det hadde jeg ikke på forhånd … Da det ble forbudt for SU’ere å være med i Clarté, forlot jeg SU.”[7] Samtidig som sosialdemokratene stengte igjen mot ”kineserne”, var det også økende misnøye i VPK med at Clarté i for stor grad var opptatt av internasjonale spørsmål fremfor svensk venstresidedebatt.[8] En direkte konsekvens av dette var at Sköld Peter Matthis ikke ble gjenvalgt som leder i 1964. At Kina sprengte sin første atombombe dette året, noe som førte til konflikt med pasifistene i Clarté, gjorde ikke saken lettere. Først tre år senere, på kongressen i 1967, fikk ml-erne kontroll med organisasjonen da Gunnar Bylin ble valt til formann. Han ble senere også formann for KFML. Det var særlig tidsskriftet som fikk en klar og tydelig maoistisk profil.[9]

Det tette forholdet mellom Clarté og KFML skulle vare gjennom hele 1970 tallet. I samme perioden hadde Clarté fremgang på mange universitet og høyskoler, og vant f.eks. flere representanter ved valget til studentsamfunnet ved Universitetet i Stockholm. I Uppsala stilte man under partinavnet Argus, og var et fast innslag i studentsamfunnet et stykke ut på 1980-tallet. I 1982 ble kommunismen strøket fra Clartés program, og forbundet valgte en annen vei.[10]

Vietnambevegelsen

De förenade FNL-grupperna (DFFG) ble dannet i 1966 for å skape en opinion for FNL og Vietnam, og mot USA sin krigføring, og ble ledende innenfor Vietnambevegelsen i Sverige på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Organisasjonen gav ut Vietnambulletinen og samlet inn penger til FNL i Sør Vietnam gjennom bøsseinnsamlinger på gatene. Når krigen ble utvidet til Laos og Kambodsja utvidet DFFG plattformen til å gjelde hele Indokina.

DFFG var en av Sveriges mest aktivistiske organisasjoner med over 200 lokalavdelinger, noe som gjorde den til en av de største folkebevegelsene i Sverige. Det ble organisert studiesirkler om Vietnamkrigens historie, og et stort tall velorganiserte demonstrasjoner og offentlige møter som samlet tusenvis av mennesker. DFFG sin strategi var å ikke la seg provosere, og å unngå at demonstrasjoner utviklet seg til voldshandlinger, og organisasjonen hadde et eget ordensvern til dette formålet.

Organisasjonen var oppbygget etter enhetsfrontprinsippet: alle var velkomne så lenge man støttet plattformen, med krav om at USA skulle trekke seg ut av Vietnam (senere Indokina» og støtte til "Vietnams folk på dess egna villkor" som parolen het. Denne formuleringen profilerte DFFG i forhold til andre mer pasifistiske organisasjoner som f.eks. Fred i Vietnam. DFFG stod svært nær KFML, og f.eks. i studiemateriellet til organisasjonen ble Sovjetunionen omtalt som sosialimperialistisk.

Det sterkeste bindeleddet var utvilsomt Sköld Peter Matthis (1937- ), som ble kjent som «den første vietnamdemonstranten» etter å ha blitt arrestert på Hötorget i Stockholm for å ha stått demonstrert med teksten «USA ut ur Vietnam». Matthis hadde tillatelse til å demonstere, men ble likevel dømt for forstyrrelse av allmenn ro og orden og for å ha motsatt seg arrest. Pågripelsen fikk stor oppmerksomhet, og gav viktig drahjelp for den voksende Vietnambevegelsen. Matthis var også med på å grunnlegge DFFG, og havnet også i ledelsen av KFML.

KFML/SKP (1967-1987)

En måned etter SKPs kongress, eller VPK som parti nå het, kalte den pro-kinesiske fløyen inn til et møte, som endte med at man gikk ut med en oppfordring om å danne en ny organisasjon med siktemål å bli et revolusjonært marxist-leninistisk parti. I juni 1967 møttes 24 delegater i Stockholm. Disse kom i hovedsak fra tre grupper: Revolusjonære opposisjonelle fra SKP/VPK, radikaliserte venstreintellektuelle fra Clartébevegelsen og solidaritetsgruppene, samt noen få som hadde overvintret fra Set Peterssons organisasjon, SKA.[11]

De førstnevnte, som inkluderte Nils Holmberg og Frank Baude, var skolerte i marxistisk teori, hadde i noen tilfeller også gått på partiskole i Moskva og i Øst-Tyskland, og hadde bred organisasjonserfaring. I møtet med Bo Gustafsson og Clartébevegelsen og Sköld Peter Matthis og solidaritetsgruppene, møtte de ”ungdomar som aldrig känt något engagemang för Sovjetkommunismen, utan i stället reagerade på kontrasten mellan rika och fattiga länder och stödde kampen mot imperialismen.”[12] På møtet vedtok man å stifte Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (KFML), og Bo Gustafsson ble valgt til organisasjonens første leder.

Rebellerna (1968)

Et knapt år etter at KFML hadde brutt ut av VPK, ble også de rammet av fraksjonering. På Clartés kongress våren 1968 hadde en fløy omfavnet Gotfred Appels ”bestikkelsesteori”. De hevdet nå at den formen for opplysningsarbeid som Clarté hadde drevet med overfor arbeiderklassen var meningsløs, ettersom arbeiderklassen i vesten hadde blitt bestukket av det imperialistiske samfunnet og mistet interessen for å gjøre opprør. Det Appeltro mindretallet, ”appelianerna” - ledet av Francisco Sarrion, dannet det som i ettertid ble kjent som Rebellrörelsen, en rendyrket politisk sekt. Rebellerna, som særlig hadde støtte i universitetsbyer som Lund, Uppsala og Stockholm, kritiserte dessuten partiledelsen i KFML for å være autoritær. I tråd med bestikkelsesteorien gikk Rebellerna i Lund bl.a. mot dagskravspolitikken til KFMLs fordi denne ville bidra til å bedre vilkårene for arbeiderne, og slik motvirke det revolusjonære potensialet.

Rebellbevegelsen imploderte imidlertid etter bare noen få måneder, og med den forsvant også bestikkelsesteorien fra svensk maoisme, selv om ideene fikk en kortvarig renessanse med Manifestgruppen som oppstod sensommeren 1971. Den mest langvarige effekten av opprøret, var at KFML ble varig svekket.

Trotskister og bolsjeviker

I 1970 brøt også Clartèseksjonen i Lund med maoismen og dannet den trotskistiske Bolsjevikgruppen. Denne dannet sammen med Revoltionära Marxister (RM), som hadde brutt ut av KFML i 1969, en ny gruppering under navnet Revolutionära Marxisters Förbund (RFM). På RFMs kongress i 1975 skiftet den igjen navn til Kommunistiska Arbetarförbund (KAF). KAF ble igjen splittet i 1979, da fraksjonister som støttet den 4. internasjonalen ble suspendert. I 1989 vedtok partiet å slutte seg sammen med SF, og skiftet i den sammenhengen igjen navn til Socialistiska Partiet (SP).

Sommeren 1970 brøt også Vänsterns Ungdomsförbund (VUF) med VPK, som de mente var revisjonistisk. VUF var maoistisk orientert, og samlet seg i Marxist-leninistiska kampförbundet (MLK). Det ble imidlertid raskt ny fraksjonering, og Förbundet Kommunist (KF) ble dannet som et resultat av dette. KF satte igang proletariseringskampanjer og prøvde å få fotfeste i arbeiderklassen, uten å lykkes i nevneverdig grad. MLK/KF orienterte seg hele tiden nær KFML/SKP, og i 1980 sluttet KF seg til Röd Ungdom (RU), SKPs ungdomsorganisasjon. Ideologisk i nær slektskap med KF, og med utgangspunkt i Jönköping, vart Förbundet Arbetarmakt (FAM) dannet i 1973. Dette ble imidlertid nedlagt alt i 1978/79.

Høsten 1970 brøt også en gruppe ut ledet av Frank Baude, som i 1967 hadde vært med på å stifte partiet. Utbryterne organiserte seg i den konkurrerende organisasjonen KFML(r), som utover 1970-tallet ble KFMLs hovedmotstander.

MLF

Høsten 1972 ble KFML splittet nok en gang. Nå gikk det ut en fløy av partiet som mente at det var umulig å jobbe for revolusjonen innenfor KFML. Disse proklamerte dannelsen av en ny bevegelse, Marxist-leninistisk Fraktion (MLF). MLF hevdet også at KFMLs forbundsstyre ikke hadde rett til å lede partiet. De indre motsetningene ble imidlertid snart for store, og MLF ble oppløst alt vinteren 1973. De fleste av medlemmene gikk da til KFML(r).

Stiftelsen av SKP

Ved årsskiftet 1972/73 endret KFML navn til Sveriges Kommunistiska Parti (SKP), og tok dermed tilbake det opprinnelige navnet på det partiet man brøt ut av seks år tidligere.  Ledelsen i KFML mente at man da hadde nådd målsetningene fra 1967, og at tiden var moden for å stifte et revolusjonært parti. Det å ta tilbake SKP-navnet ble i så måte en viktig symbolsk handling. En fraksjon, hvor mange av de sentrale personene fra 1967 var med, mente at tidspunktet ennå ikke var inne og at det sentrale for forbundet fremdeles var å arbeide for en nasjonal front mot Sovjetunionen og VPK, samt oppslutning om forsvaret av Sverige. På partikongressen i 1976 ble hele den gamle partiledelsen ekskludert pga av motstand mot den nye linja, inkludert bl.a. Bo Gustafsson, Gunnar Bylin, Sture Ring, og Mattheson. Den nye linja ble samtidig prega av forvirring pga de stadige linjeskiftene som kom fra Kina.

SKP (m-l) og Solidaritetspartiet

I november 1980 ble Sveriges Kommunistiska Parti (m-l) (SKP (ml)) dannet som en reaksjon mot påstått høyrerevisjonisme i SKP. SKP (ml) byttet imidlertid snart navn til Sveriges Kommunistiska Arbetarparti (SKA). SKA la vekt på den aggressive rollen som Sovjetunionen spilte i verden og faren for en ny verdenskrig. Hovedmotsetningen lå likevel fremdeles innenfor de nasjonale grensene, og gikk mellom proletariatet og borgerskapet.

Utover 1980-tallet begynte det som var igjen i SKP å distansere seg mer og mer fra Kina og maoismen, uten at dette forhindret at medlemsflukten fortsatte. I 1985 ble partiets teoretiske tidsskrift Marxistisk forum lagt ned, og i 1986 ble partiorganet Gnistan lagt ned. I 1987 ble partiet døpt om til Solidaritetspartiet (SP), og sluttet dermed å være et kommunistisk parti. Man forsatte som et riksparti til 1990, da det bare var avdelingen i Vallentuna som var igjen. SP hadde representanter i kommunestyret i Vallentuna helt til 1994, da det ble lagt ned.

KFML(r) (1970- )

Kommunistiska Förbundet Marxist-leninisterna (revolutionärarna) (KFML(r)) ble grunnlagt høsten 1970 av utbrytere fra KFML, ledet av forbundets tidligere nestleder Frank Baude. Utbruddet var først og fremst begrenset til Vest-Sverige og Göteborg, der også det store flertallet gikk ut, men (r)’arana, som de ble kalt, fikk også med seg medlemmer fra andre deler av Sverige. Årsakene til bruddet var flere. (r)’arana mente at KFML manglet den rette holdningen til klassespørsmålet, at partiet ikke klarte å ta et endelig oppgjør med sosialdemokratiet, og at partiet var for opptatt av splittelsene i den kommunistiske bevegelsen. For (r)arana var det viktig at partiet måtte være ett med arbeiderklassen og ikke heve seg over den kulturelt. Samtidig måtte man forkaste sosialdemokratiet og alle dets organisasjoner, inkludert de eksisterende fagorganisasjonene. (r)arna gikk derfor bl.a. inn for en strategi med ”ville streiker”. Partiets tidsskrift fikk navnet «Proletæren», og har pr i dag et ukentlig opplag på rundt 3500, noe som gjør den til Sveriges største kommunistiske publikasjon.

Frank Baude, som ble det nye partiets udiskutable leder, hadde vært medlem av SKP siden begynnelsen av 1960-tallet, men gikk med ml-opposisjonen under splittelsen i 1967. Etter splittelsen i 1970 ble han forbundsleder for KFML(r), og han fortsatte som leder for partiet helt til 1998. Senest ved lokalvalget i 2004 sto han på partiets liste i Göteborg. 

Splittelsen av KFML førte også til videre splittelser i organisasjoner som Clarté og DFFG. (r)arna dannet sine egne solidaritetsorganisasjoner: Clarté (ml), som senere ble til  Sveriges Kommunistiska Studentförbund (ml) (SKS(ml)), og Solidaritetskomiteèn för Indokinas Folk (SFIF), som senere ble omdannet til  Sveriges Kommunistiska Studentförbund (SKS), som henholdsvis ble KFML (r) sin ungdoms- og studentorganisasjon. Partiet gjennomførte proletariseringskampanjer blant medlemmene, men klarte i liten grad å knytte til seg arbeidere, noe som til slutt utløste en ny partistrid med påfølgende splittelse.

Splittelser i (r)'arna

Våren 1975 ble også KFML(r) splittet da deler av Clartè (ml) ble ekskludert etter å ha kritisert partiet for å være for intellektuelt, og at det var dette som var grunnen til at partiet stod så svakt blant arbeiderklassen.  Denne opposisjonen dannet i april 1975 en ny organisasjon under navnet Kommunistiska Enhetsgrupperna (KEG). KEG tok et opppgjør med KFML(r) sin ultravenstrepolitikk og sekterisme, og kjempet også for innkalling av KFML(r)s femte kongress. KEG ble etter hvert styrket ytterligere gjennom avhoppere fra FML/SKP, KFML(r) og MLK, og våren 1980 endret partiet navn til Sveriges Kommunistiska Förbund Marxist-leninisterna (SKF (m-l)). I april samme året skiftet imidlertid partiet igjen navn, da til Kommunistiska Partiet i Sverige (KPS). I KFML(r) var det nå i hovedsak bare den vest-svenske delen som var igjen.

KPML(r)

I 1977 endret KFML(r) navn til Kommunistiska Partiet Marxist-Leninisterna (KPML(r)), for å markere overgangen fra forbund til parti, som i 2005 igjen ble endret til Kommunistiska Partiet (KP). Partiet har blitt kritisert for ukritisk innstilling til regimene i Nord Korea, Zimbabwe og Kuba, men også for å være uinteressert i kampen for homofil likestilling og kvinnekampen. KPML(r)s linje har vært at enkeltspørsmål ikke kan løftes foran det større helhetsperspektivet. I følge partiet var homofili et uttrykk for «borgerlig dekadense», men denne linjen ble etterhvert tonet ned. Den svenske landslagsspilleren i forball, Pia Sundhage, som har vært åpent lesbisk, har også vært engasjert i partiets idrettsbevegelse «Proletæren FF» som ble grunnlagt så tidlig som i 1972. Andre kjente medlemmer er skuespilleren Sven Wolter.

Publisert på www.kader.no 09.05.2007

Send e-post til:  post(a)kader.no dersom du har spørsmål om eller kommentarer til denne websiden.

Copyright © 2004 Kaderprosjektet