Roberto Saviano:
Gomorra
– en
reise i det økonomiske imperie og drømmen om herredømme hos camorraen
Den italienske
originalutgaven anmeldt 16. oktober 2006 for Klassekampens bokmagasin
Det finnes en adel i
Europa, i verden, som ikke består av etterlatenskaper av gamle baronier
og grevedynastier. Det er den organiserte kriminalitetens toppsjikt, som
gjennom militært hegemoni og salg av beskyttelse mot prosenter i de
næringsdrivendes overskudd opererer omtrent slik fyrstene gjorde det før
i tida: når undersåttene var motvillige til å finansiere herskerklassens
kjøp av varer og tjenester, fikk de besøk av en jernmann på døra – en
ridder i rustning som overbeviste dem om å være med.
Italia har mange
mafia-fenomener: Cosa Nostra på Sicilia, 'ndrangheta i
Calabria og La Sacra Corona Unita i Puglia, f eks. I Napoli og
omegn kalles det tradisjonelt La Camorra, og historien kan
skrives helt tilbake til 1500-tallet. Virkeområdet er det vanlige:
utpresning, smugling, hasardspill, prostitusjon, korrupsjon og
likvidasjon på bestilling. Ingen foretar et væpnet ran i Sør-Italia uten
å ha avklart en prosentsats med den lokale familien.
Nylig er det kommet en
spennende bok om La camorra i Italia, skrevet av den unge
journalisten Roberto Saviano. Bokas tittel – Gomorra – er et
spill på dette navnet, og hovedtesen er at camorraen er et symptom på,
og et trollspeil for, det dekadente, vestlige kapitalistsamfunnet som
baserer seg på import av alt som er billig fra land der ulike
byråkratiske klaner, og ofte også myndighetene selv, opptrer som
forbrytersyndikater. En grunn til at Saviano holder avstand til begrepet
camorra er fordi, som han sier det, at ingen bruker det ordet
mer. Nå snakker man bare om il sistema – ”systemet” – noe som kan
stå som et symptom på hvordan kriminaliteten er innvevd med alle
samfunnets strukturer.
Savianos bok er
dokumentarisk, men den er samtidig "innlevd", siden forfatteren selv
deltar i utstrakt grad, som del av handlingen i første person. Han
kjenner aktører, er vokst opp i strøkene, oppsøker ulike miljøer og
gjenforteller en masse detaljer som han enten kan fra før eller tar rede
på etterhvert som beretningen skrider fram. Dette er ikke en historisk
gjennomgang av Camorraens tilblivelse, dens mange ulike
opptredelsesformer som kvasireligiøs sekt og halvoffisielt ordensvern
for dekadente fyrster, eller de berømmelige maxi-prosessene der flere
titalls tiltalte sitter i digre bur inne i rettssalen.
Nei, Saviano skriver et
portrett av sin samtid, med forankring i de prosesser han selv har
opplevd og de seneste årenes utvikling – en spenningsbok fra
virkeligheten. Persongalleriet er så fantastisk at det bare kunne komme
fra Napoli, som man sier det i Italia. Det er barokke, ufrivillig
komiske, rørende og klin sprø typer – svært menneskelige midt oppi det
ville dødsrittet som camorraens maktkamper mest av alt er. En slags
skrekkfilm-Fellini, altså.
Boka er en svart thriller,
en røverroman som er så spennende at man ikke legger den fra seg, fra en
verden som overgår enhver fiksjon. Både i sin brutalitet og i sine ville
plott, men også i de mange rørende passasjene – f eks i de naive
forsøkene på å forklare hvor naturlig det er å ha milliarder som kommer
ingensteds fra. Noen av personkarakteristikkene får deg til å skratte
høyt, men latteren truer hele tiden med å kveles av den
allestedsnærværende bestialiteten. Camorra-folket er heftig begeistret
over vulgære gleder, også i det en parodi på det elegante
overklasselivet i Vesten.
Saviano gir en god analyse
av forholdene. I motsetning til mange (for eksempel John Dickie som
nylig ble utgitt på norsk: Cosa Nostra på Spartacus eller
Lappalainen: Mafia på Cappelen) framstiller han ikke den
organiserte kriminaliteten som et fremmedlegeme, en sykdom, eller en
djevelsk utpønsket, sentralstyrt plan. Han viser hvordan kriminaliteten
er desentralisert, allestedsnærværende, i flytende overganger til det
"sivile" livet. Slik blir også hans kritikk av kriminaliteten til en
generell kritikk av et samfunn som gir faen sålenge man har billige
varer og mennesker til disposisjon for lettvint konsum.
Dette er kanskje ukjent
land, men samtidig handler det om en verden mange har et forhold til
gjennom populære fenomener som Gudfaren og Sopranos. Et av Savianos
morsomme pøoenger er hvordan de ekte bandittene forsøker å imitere de
fiktive bandittene de har sett på TV. Marlon Brando er blitt rollemodell
for de eldre bossene langs Vesuvs åssider.
Napoli er Europas best
bevarte "hemmelighet", på godt og vondt. Den lokale mafiaen har ikke i
samme grad som den sicilianske måttet tåle offentlighetens søkelys, selv
om det ytre for det meste er helt tilsvarende: tette kontakter til
politikere, media og kirken, lange tentakler inn i all slags næringsliv,
smått som stort, og en serie spektakulære drap på samvittigheten.
Savianos bok – som snart
er ute på engelsk – er en ypperlig introduksjon til å se det vi kanskje
helst vil slippe å se, nemlig noen av de små og store mekanismene som
virker på undersiden for å holde liv i vestens Gomorra.