KADERPROSJEKTET

Kanskje litt urettferdig er det to bøker som alltid blir fremhevet når temaet er ml-litteratur –Espen Haavardsholms Historiens Kraftlinjer [1975] og Jenny har fått sparken [1976] av Toril Brekke. Begge kom ut mens den norske ml-rørsla var i sitt klimaks, med intense kampanjer mot høyreavvik og for proletarisering av medlemsmassen. Haavardsholms bok handler om en norsk elektriker som blir med på en politisk pilgrimstur til kommunismens fyrtårn i Europa, Albania, hvor han får en slags aha-opplevelse og skjønner hvordan den store historien henger sammen med hans egen. Jenny har fått sparken utspiller seg derimot på et mer hjemlig område, på en kvinnearbeidsplass, et industrielt bakeri, der en av de eldre ansatte blir sagt opp som følge av automatisering av produksjonen. Damene på jobben protesterer og får tvunget arbeidsgiveren i kne – helt etter boka.

Jenny var Toril Brekkes debut. Senere er det kommet mange bøker. Hun er født i juni 1949 og vokste opp dels på Smestad i Oslo vest, dels på Lilleberg ved Hovin i Oslo øst. Hun kan sies å være medlem av et litterært dynasti – hennes far var den fremtredende modernisten Paal Brekke, hans far igjen var prest og skrev religiøse bøker, oldemoren skrev ”en masse religiøse vers”, og en av Toril Brekkes egne sønner har bl.a. vært manusansvarlig for Hotell Cæsar. Broren Bo Brekke er journalist (nå i NRK, tidligere i Klassekampen) og har utgitt flere bøker, fetteren Bjørn Brekke er i Gyldendal (tidligere i Oktober forlag). På morssiden har hun dessuten to grandonkler og en grandtante med litterære utgivelser bak seg.

Toril Brekke har ført opp 15 bøker på kolofonsiden i sin siste bok Drømmen om Amerika (2006), mest romaner, men også 3 novellesamlinger, og en biografi: Paal Brekke. En kunstner. Et liv (2002). I tillegg har hun utgitt barne- og ungdomsbøker og en rekke oversettelser. Flere av hennes verker er kommet ut i andre land. Fra 1987 – 1991 var Brekke leder av Den Norske Forfatterforening, og i perioden 1992 – 1996 ledet hun P.E.N.-klubben. Nå sitter hun i kommunestyret for Arbeiderpartiet i Halden, der hun er bosatt (med hytte i Oslo).

Vi møter henne først i mars 2006 på et møte om Kaderprosjektet i NFFs Prosalong, så gjør vi et innledende intervju utpå sommeren, men det går noen måneder før vi får tatt en større samtale – fem timer, 30. mars 2007. Senere har vi gjort noen korreksjoner og utfyllinger.

Planen er å høre hvordan det var å skrive programmatisk ml-litteratur, det som kan kalles fanebøker, hvordan det artet seg å forlate en slik poetikk og finne et nytt ståsted, hvordan hun forholder seg til fakta og fiksjon (”nøkkelromanens forbannelse”), f eks i biografien over faren, i oppgjørsromanen Aske, i romanen med utgangspunkt i oldefaren på morssiden, steinhoggeren i Granitt (1994) og i det pågående romanprosjektet om utvandringen til Amerika der det foreløpig er kommet ut ett bind. Vi vil også komme inn på noen av 80-tallsromanene hennes – Den gylne tonen (1981), Filmen om Chatilla (1983) og Sølvfalken (1986). Men aller først må vi finne ut åssen hun ble ml-er. 

Hva var det som gjorde at du ble radikal? Kom du fra et radikalt hjem?

Det var ikke mye snakk om politikk hjemme, skjønt pappa hørte til på venstre-siden et sted. Men han var langt fra noen kommunist.

Min politiske oppvåkning hadde rot et annet sted, nemlig på skolen: En av jentene i klassen dukket opp med et sånt Nei til atomvåpen-symbol på jakka. Vi andre spurte hva det var.  ”Merke, vel”, sa hun. Da jeg kom hjem, tegnet jeg symbolet for mamma. Da trakk hun ut en skuff som var full av sånne merker, og så fortalte hun meg om atomvåpen, og jeg fikk se noen blader hun hadde med bilder av ofrene i Hiroshima. Rystende. Dagen etter kom jeg selv og bestevenninna mi på skolen med hvert vårt av disse merkene. Vi fortalte hva vi visste, og flere i klassen ville ha. Først gikk vi med små merker, så de større, penere, med sikkerhetsnål.

Vi fikk kontakt med Fredskontoret hvor Sonja Lid og Lars Andreas Larssen drev på. Så ble det opprettet en egen ungdomsavdeling av Nei til atomvåpen, og da kom jeg med i ledelsen av den. Jeg var kanskje 15. Jeg gikk realskolen på Sofienberg, der jeg var sånn rampejente som visste mer enn læreren. Det hendte at vi stakk ned på fredskontoret istedenfor å være på skolen. Vi slikka frimerker og hjalp til, vi var små jenter som sa ”Vi kan gjøre noe”.

Jeg var nysgjerrig på verden. Gikk ned og så på 1. mai-toget til Samorganisasjonen helt alene et år, sto der og så på og tenkte ”Jeg vil være med på dette”. Men så kom det bare en masse menn i frakker som så like traurige ut alle sammen, og parolene hadde ingenting med ungdom å gjøre. Jeg dilta etter, men var ikke med i toget. Så havna vi på Stortorget der Finn Gustavsen holdt tale. En veldig fascinerende mann. Jeg bare sto og gapte. Dette var sprekt! Han snakket så du skjønte hva han sa, selv om du var et barn. Og dermed ble det SF. Dette kan ha vært i 61, og da var jeg 11-12 år.

SUF ble starta i 63, tror jeg. Vi var noen venninner på realskolen på Sofienberg, jeg flyttet over på Nissen, fordi jeg ville gå på musikklinjen. En av de andre begynte på Teisen og gikk rett inn i SUF, som da var Bryn Hellerud. Jeg var på en del fester sammen med dem, selv om jeg ikke lenger bodde på den siden av byen. Så jeg traff jo de som var med, Jorun og Tron og Pål Steigan og Arild og Bente...

Så forteller Toril Brekke om den tidlige tida i ml-bevegelsen, om personer og begivenheter. De unge sosialistene på Bryn og Hellerud på Oslos ”bedre” østkant ble kjernen i det som skulle utvikle seg til AKP etc, og var representert i sentralkomiteen i partiet til alle tider: Pål Steigan, Tron Øgrim, Jorun Gulbrandsen, Morten Falck, Astor Larsen m.fl. Rare historier om ablegøyer som Tron Øgrim fant på, rare ting de sa. Jorun Gulbrandsen som etter sin første fødsel forteller den gravide Toril at det gjør jævlig vondt, men at det er bra, for det er trening i å holde ut tortur. Hun forteller om miljøet i Slottsparken, der folk bare satt på rompa og røyka hasj. Et kvinneundertrykkende miljø, sier hun, for det var bare gutta som skulle si noe der, jentene bare satt og nikket.

Vi hadde flytta til Smestad, til morfars hus, etter at mormor døde. Her var miljøet annerledes, jeg kom med i Smestad-Huseby SUF. Det var intellektuelle og borgerbarn, rekkehusene i Husebygrenda, store villaer. Vi var mange derfra som deltok i protestmarsj mot atomvåpen. Senere var det andre demonstrasjoner. Jeg husker en gang vi marsjerte i takt, og ganske fort, mens vi ropte ”Kommunisme JA! Revvisjonisme NEI!” Jeg husker at jeg syntes det var skremmende, selv om jeg deltok. Det gjaldt dette med at enkeltindividene gled sammen til en folkemasse, til en mobb. Dessuten var det ordet ’kommunisme’. Jeg måtte jobbe for å svelge det.

Men var det ikke mye begeistring med i dette?

For meg var det mye plikt. Verden var utav lage. Jeg var en av dem som hadde sett det; så måtte jeg vel gjøre noe med det. Redde den. Jeg husker at jeg sto på stand for FNL og diskuterte med en sosialdemokrat. ”Støtter du dem, er du kommunist”, sa han. Slik ble man dratt og trukket i. Og kampen mot imperialismen var viktig. Men jeg trodde aldri at norske arbeidsfolk ville gjøre revolusjon. Likevel hadde jeg Maos lille røde liggende på pulten på Nissen. Om jeg syntes noe var umulig, hendte det at jeg leste opp et sitat. Jeg var eneste ml-er på skolen. Mange av de andre gikk med Ky-flagg.

Men ga ikke ml-tenkningen klare svar, et fornuftig system til de sakene du var opptatt av?

Vi brukte mye tid på å få puslespillet til å stemme. Studiesirklene handlet jo om det – jeg jobbet etter hvert for å fatte kommunismens nødvendighet. Jeg må jo ha kjøpt logikken. Min egen tvil skjøv jeg ned i meg selv.

Maos lille røde – betydde den mye eller var den mest et symbol?

Mao-sitatene kunne brukes til hva som helst. De er jo relativt intetsigende. Utsagnene er som gummistrikker, som kan dras hit og dit. Jeg husker at jeg satt før styremøter og medlemsmøter og bladde for å finne passende sitater. Jeg kunne boka såpass at jeg fant fram sitater midt i en diskusjon.

Gikk du med Mao-merker?

Nei, men jeg hadde noen i en skuff, og jeg husker at jeg brukte dem som clips på forkleet på Møllhausen, som en slags demonstrasjon, når det manglet knapper.

Du jobba på gølvet på Møllhausen allerede i 1970 – en tidlig proletarisering?

Det var ingen som oppfordret meg til å gjøre det, jeg gjorde det fordi jeg ville skrive. Jeg visste at jeg måtte bli kjent med flere miljøer – hadde lest Maos Yenan-tale om kunst og kultur der det står at en forfatter må bli ”en skrue i maskineriet”. Jeg skulle bli forfatter.

Jeg jobbet på Møllhausen i ett år og fikk mange gode venner. Jenny handler om det miljøet. Jeg skrev den fordi jeg syntes de andre ml-forfatterne var altfor dvaske, ikke konkrete nok. Jeg ville vise hvordan det skulle gjøres.

Vervet du noen av damene på fabrikken til rørsla?

Noen av dem leste Klassekampen nå og da, men de ville ikke å ta den med hjem til ektemennene sine. Vaktmesteren ble aktiv sympatisør – og det var han som fant ut at jeg passet til å bli typograf. Han mente jeg kasta bort livet på Møllhausen og måtte finne noe jeg tjente bedre på. Og da ble det læretid i Aftenpostens setteri og fagbrev som typograf.

Da jeg ble lærling, var jeg den eneste jenta i Aftenpostens setteri, bortsett fra to gamle damer som satt i en krok og satte dødsannonser for hånd. Dem snakket jeg aldri med. Det var 10-12 læregutter da jeg begynte, og på dag én hadde de pyntet opp med pornobilder. Dagen etter var de heldigvis fjernet. Et smårøft miljø, jeg trivdes veldig godt, men jeg måtte nok være litt kjapp i kjeften for å kunne fungere der.

Du var på pilegrimstur til Albania allerede i 1970. Var det interessant?

Veldig, jeg skrev dikt om hvor interessant det var. Jeg har med noe fra den turen i Aske, der jeg møter en professor i fransk, en tidlig morgen på svømmetur ... Han prøvde å forklare meg at det jeg drev med var helt feil, og noe i meg visste allerede den gangen at han hadde rett. Jeg husker vi var på en fabrikk der vi kunne stille spørsmål om forholdene. Vi spurte hva de tjente, og fikk et svar. Så spurte jeg hva kvinnene tjente; om det var likelønn der. Da ble de irritert, og de mumlet seg imellom. Det lød som”norvegskaja revisjonista” – jeg skjønte jo hva det betydde.

Revisjonisme er et veldig interessant begrep – noen som tukler med den rene ideologien ... farlig tukling ... det blir jo mye bråk om dette også i de såkalte høyre- og venstreoppgjørene.

Da jeg hadde giftet meg, flyttet vi nordover. Dette var mens partiet hadde de harde slagene mot høyre- og venstreavvik. Sånne oppgjør handler vel oftest om at det er noen du ikke liker, og så lager man en politisk overbygning på det ...

Når slutta du i ml-rørsla?

Akkurat når vet jeg ikke. Men da jeg kom ned igjen fra Nord-Norge i 1981, var jeg vel egentlig på vei ut. Jeg jobba litt i Klassekampen. Jeg skrev mine egne ting, og var oversetter. Da jeg ble formann i Forfatterforeningen, var det iallfall helt slutt. Det handlet om å være leder for en hel forening, ikke dyrke særinteresser og ha skjult agenda.

Det virker som om de fleste ml-ere ikke har helt klar hukommelse om hvordan ting var organisert – når og hvordan? Var det fordi det var så muntlig basert?

Det kan godt hende. Vi hadde jo ikke noe særlig referater. Og så har man vært med i så mange ulike sammenhenger, og etterpå har man lyst til å fortrenge alt sammen. Man vil ikke huske det mer.

Du kom fra et litterært hjem, men var litteratur noe nærværende til alle tider?

Pappa drev med sitt, for seg selv, men han leste av og til opp nye dikt for mamma – da gikk jeg ut, jeg syntes det var flaut å høre på. Ellers var mamma den som var flink til å lese høyt av barnebøker. Det var hun som introduserte meg for biblioteket. Jeg var ikke gammel da jeg tok bussen alene til byen og gikk på Deichman.

Og snart ble du bestemt på å bli forfatter.

Det første jeg skrev, ble skrevet innimellom jobben på Aftenposten da jeg var gravid og jobbet midlertidig på korrekturavdelingen. Arbeidsdagen var delt i to, med flere timers pause. Da lånte jeg leiligheten til Kjell Askildsen og Liv Thorsen og satt der og skrev utkastet til min første roman. Det var ikke Jenny, men en kriminalroman om innvandrermiljøet på Oasen i Stortingsgata. Jeg hadde ikke vett nok til å skrive med gjennomslagspapir, så manus fantes bare i ett eksemplar. Jeg ga det til faren min og ba ham lese det. ”Dette var jo en rimelig bra realskolestil”, sa han. Og jeg hev det. Neste gang jeg kom på besøk, spurte han hvordan det gikk med romanen. Hæ? Så hadde han ikke ment det så ille som han hadde sagt det, så hadde han bare ment at jeg trengte å jobbe litt mer med det. Så hadde han bare mosa meg litt ned, siden jeg var dattera hans, siden ingenting halvgodt kunne være bra nok …

Og du hadde pælma den, så den ble aldri ...

Nei. Men det var altså jentene på Møllhausen som halte meg med i Oasen-miljøet, det første innvandrermiljøet i Oslo. Det besto av tyrkere, italienere og en del marokkanere. En av dem var hallik. Jentene hans var stadig innom der. Jeg husker fortsatt hva en av dem het.

De andre jentene på fabrikken syntes jo for øvrig at jeg var helt feil kledd og sånt. Jeg husker jeg var bedt i bryllup til en venninne, og da ville de dandere håret mitt. Og jeg ble jo ledd ut da jeg kom, for det var fullt klæsj, ikke sant, mellom arbeiderklassens syn på sakene og vi andres. Det var partikamerater i dette bryllupet, og jeg kom og var dandert av arbeiderklassen, og de lo.

Men hvorfor gikk det så lang tid før du fikk skrevet Jenny?

Vi flytta nordover, og jeg fikk ikke tid til å skrive før barn nr 2 var kommet. Jeg satte meg ned og tok utgangspunkt i kollegene og arbeidsforholdene på brødfabrikken. Selv om det ikke ble streik der, sånn som i boka, så kunne det godt ha skjedd.    

Skulle du nå ønske den var uskrevet?

Jeg leste den om igjen under arbeidet med Aske. Som det den er tenkt som, er den helt i orden. Men ja, fordi den står for en tenkning som ... Husk, dette var en bok som skulle forandre verden. Pål Steigan var konsulent, men jeg fulgte ikke anvisningene hans. Han mente at jeg overdrev.

Slo boka an, hos anmelderne, hos det arbeidende folk, blant massene?

Den kom i tre opplag i utgivelsesåret, på til sammen 10.000. Da har du omtrent antallet folk som var ml-ere på den tida. Jeg vet forresten om to personer som heter Jenny på grunn av boka. I Aftenposten fikk den god omtale, de sa at den var godt skrevet, at man trodde på personene, men de skulle ha seg frabedt propagandaen.

Den var ikke helt ukontroversiell i rørsla heller. Blant ml-erne i Bodø ble det forbudt å lese boka. De mente den var et bevis på at forfatteren hadde forlatt proletariatet og blitt småborger.

Åssen jobba du med stilen i boka?

Vi hadde to rettesnorer for litteraturen – at den skulle være sosialrealistisk og sosialistisk-realistisk. Dvs at litteraturen skulle gjenspeile virkeligheten som den var, men i tillegg skulle den virke forvandlende.

Men er ml-språket noe særlig realistisk? Er det ikke ganske påtatt?

En god del av ml-erne snakka jo sånn, de var arbeiderbarn fra Oslo øst. Men at dette ble normalen var jo ganske arrogant. Det baserer seg på en bestemt geografisk identifikasjon av arbeiderklassen. Arbeidsfolk i Kristiansand og Bergen snakker jo ikke sånn. Det blir et skuespill. Jeg kan snakke på den måten fordi jeg hadde mesteparten av barndommen på Hasle, men i bunnen lå førstespråket som jeg hadde lært på Smestad.

Er Jenny og Espen Haavardsholms Historiens kraftlinjer to alen av samme stykke? Er det oppdragslitteratur for partiet?

Nei, de er helt forskjellige. Espens bok er ikke Espen. Han prøver å gjøre noe, men det virker som påfunn. 

Jenny var ikke noe oppdrag. Jeg hadde min indre drivkraft, jeg ville skrive om jentene på Møllhausen der jeg hadde jobba, og jeg visste hvor ille forholdene på arbeidsplassen var. Faktisk mye verre enn det som kommer fram i boka, ting som ikke kunne sies. F eks var det en av jentene som aborterte på jobben, men hun hadde ikke råd til å gå hjem og tape lønn. 7,15 i timen.

Åssen var kollegene – skjerpa eller sløve?

Jentene skjønte selvfølgelig hvordan ting hang sammen. De var ikke dumme. Vi jobba akkord, slik at når vi jobba overtid, visste ledelsen hva de kunne forvente innen en gitt tidsramme. Så jobba vi lynraskt for å bli fortere ferdig, så vi kunne drikke campari og skravle en god stund før vi stempla ut. Innimellom prøvde vi å regne ut hvor mye profitt eierne gjorde på arbeidet vårt, satte opp antatte kostnader, lønninger, priser osv.

Du skrev enda en ml-bok – ungdomsboka Gutten i regnet (1978) der flinke Rød Ungdommere redder en skakkjørt versting. Men så var det slutt på det. De bøkene du skrev utover 80-tallet var ganske annerledes. F eks Den gylne tonen [1981]...

Ja, det er noe nytt. Den handler om mange ting, men den handler først og fremst om kjærlighet. Han med saksofonen, det var en visesanger jeg kjente.

Det virker som du derfra og utover holder på med deg selv på forskjellige måter, i mange bøker. Du er på en måte inne i en litterær behandling av din egen historie. Mange ting virker veldig nære ...

Ikke bare. Den gylne tonen kom samme høst som Den brennende sengen, en dokumentarroman om en kvinne som hadde tent på mannen sin fordi han var konemishandler. Samme høst kom også den første sakboken om kvinnemishandling. Før det hadde dette vært et ikke-tema. Min bok handler delvis også om det. Utgangspunktet var en hendelse jeg var blitt vitne til ved en tilfeldighet: Jeg kom kjørende inn på et tun, og det første jeg ser er en dame som står rett opp og ned utenfor inngangsdøra  og får bank av en annen, bitte liten dame. Da de oppdager meg, forsvinner den lille dama rundt hjørnet som en mus. Det er den andre jeg skal besøke, og jeg spør: ”Hva så jeg nå?” ”Nei ... nei ... ja, ka så du no?” ”Jeg så at du, som er dobbelt så stor og helt klart sterkere enn den lille flisa der, lot deg dunke av henne. Hvem er hun?” ”Nei, det er søstera til mannen min.” ”OK, men hva kommer det av at du ikke bare tar og løfter henne og kaster henne utfor trappa?” Ja, så kommer det for en dag da, at ektemannen terroriserer henne. ”Nei, du vet, jeg kan ikke det. Jeg kan ikke ta henne, jeg.”

Mannen fikk søstera til å banke kona?

Han var mye ute og reiste. Så kom han hjem og ga kjerringa bank – og mens han var borte, gjorde søstera det.

I boka er det et kvinnefrontmiljø, men partiet er ikke tilstede. Dette er vel samtidig med at kvinnesaken kommer sterkere fram i AKP – det såkalte kvinnekuppet. Var du med på det?

Jeg var med i Kvinnefronten, jeg ledet den i Narvik i en periode. Og jeg var på et årsmøte i Kvinnefronten der jeg tok mikrofonen fordi jeg var så rystet over at man skulle gjøre alt til underbruk av partiet. Jeg var sterkt i opposisjon til det. Før et årsmøte i Kvinnefronten ble jeg bedt om å lage en prolog, og da tok jeg et oppgjør med den tenkningen.

Dette med at ”Kvinnekamp er klassekamp”?

Det ble jo helt feil. Det så jeg i min egen avdeling. Det vi måtte gjøre, var å snakke om hvordan damene egentlig hadde det. Så vi brøt med den linja.

Men jeg var såpass snill mot Kvinnefrontens ledelse at jeg lot dem lese gjennom prologen min på forhånd. Det skulle jeg kanskje ikke gjort, men jeg var lojal. Og da fant de ut at de ikke ville ha den. Den ble aldri lest opp.

Det var jo en del tøffe jenter som gikk ut og proletariserte seg, på Kværner og sånn. Var dere en egen gjeng i AKP?

Nei. Men de som jobba på samme sted, de var sikkert en gjeng, som jentene på Jøtul. Der var det jo streik, dessuten. Jeg ble i sin tid bedt om å skrive en roman om den streiken. Og jeg skrev den, men den kom aldri ut, fordi de ikke klarte å bli enige seg i mellom om hva som faktisk var hendt. Jeg husker ikke lenger hva de var uenige om, men jeg antar en del tillitsvalgte fra Arbeiderpartiet var uenige med våre folk. Og jeg fant ut at jeg ikke kunne ta stilling og bare tro på den ene versjonen. Enten måtte vi finne noe på midten, ellers måtte jeg tydeliggjøre konflikten ... Nei, da kunne det være det samme.

Hvem var det som ba deg skrive det?

Det var vel Forlaget Oktober.

Du bestemmer deg altså for å bli forfatter, for å skrive profft. Men du skriver mest romaner, hvorfor gjør du det?

Jeg skriver jo noen noveller innimellom også, da.

Jo, men skjønnlitterært.

Å ja, sånn ja. Men det er også litt tilfeldig, for boken om konflikten i Midt-Østen, Filmen om Chatilla [1983], ble til ved at jeg blir oppfordret av Palestina-komiteen til å skrive en reportasjebok om arbeidet deres. De ville betale for meg for å reise til Libanon og se de norske helseteamene i arbeid i flyktningeleire.

Boka var muntlig antatt av Tiden, og vi var kommet så langt at vi hadde diskutert formatet, det skulle være kvadratisk, og vi var enige om at skriften skulle være mager Gill. Da jeg forlot kontoret, kommer den gamle guruen ... Haakon Lie, ut fra et annet kontor. Vi kjører ned i heisen sammen, og han ser på meg, sier ingenting, bare ser på meg og ser på meg. Og jeg kan se at han jobber: ”Hvem er hun?” Og så kommer vi ned og så går jeg ut og så går han inn og tar heisen opp igjen. Da jeg kommer hjem, ringer Signe Bakken og sier ”Du Toril, dessverre, det blir ikke noe av den boken.” Hva? ”Nei.” Men dere forteller jo ikke hvorfor! Og jeg sier: ”Er det Haakon Lie som har bestemt det?” Nei, hun kan ikke si noen ting om noen ting, men boken kan det ikke bli noe av.

Og da bruker jeg et halvt år til å gjøre den til en roman i stedet. Fordi det er det jeg har mest lyst til. Nei, forresten, det er også fordi Oktober ikke vil ha den, for det koster så mye penger å trykke alle de bildene jeg vil ha med.

Men du var altså nede og intervjuet norske helsearbeidere?

Ja, og palestinere på sykehuset og ellers, både i leirområdet og i okkuperte leiligheter i Beirut. Det var et bombet sykehus. Vi bodde visst i 8. etasje – det var hull i veggene så alle kunne se inn på oss. Poenget var at vi skulle være tydelig tilstede, for der lå israelerne i stilling, og de så at vi var europeere, og følgelig antok man at de ikke ville skyte. Vi var lokkefugler for at de skulle la sykehuset være. Menneskelige skjold. I de nederste etasjene og i kjelleren var det pasienter.

Var du med i Palestina-arbeidet her på forhånd?

Jeg var sikkert medlem, men jeg har aldri vært spesielt aktiv i det.

Men du mener altså at Haakon Lie stoppet boka? Det er du sikker på?

Jeg antar at det var slik det var, men jeg kan jo ikke si det sikkert. Jeg har aldri fått noe mer ut av Trygve Johansen enn det. Han var forlagssjef i Tiden lenge. Det er mulig han ville fortalt meg det nå.

Haakon Lie lever jo ennå ...

Ja, tenk på det, 101 år.

Så lagde du den altså om til en dokumentarroman, da?

Det er en roman, men store deler av den er formet som et filmmanuskript, med sceneanvisninger. Det var et eksperiment. Jeg hadde aldri sett det gjort før.

Så skrev jeg en novellesamling fra Afrika, Jacarandablomsten [1985], og det var også et slags oppdrag. Jeg har gjort mye på oppfordring. FN’s Kvinnetiår, fra ’75 til ’85, nærmet seg slutten. Det skulle lages en bok som fikk tittelen ”Women – a World Report”, der ti kvinnelige forfattere fra ti forskjellige land skulle dra til et annet land og beskrive kvinneliv der. Og siden Norad hadde vært inne med penger, skulle en norsk forfatter få lov til å delta. Jeg fikk tilbudet, via NORLA, og oppdraget gikk ut på å finne ut hvordan det var å være kvinne på landsbygda i Kenya. Etter å ha skrevet bidraget til antologien, hadde jeg så mye mer stoff at det ble en novellesamling av det.

Romanen Den gylne tonen var en personlig, på en måte selvvalgt roman, med en individuell tale – mens disse to var oppdrag. Jenny hadde vel også vært et slags oppdrag – et oppdrag du ga deg selv.

Ja, det ga jeg meg selv. Den gylne tonen er noe helt annet.

Var du på vei ut av rørsla nå? Var du på en måte lei deg for Jenny på den tida?

Nei, jeg bare visste at jeg var på vei videre.

I de tidlige 80-tallsbøkene dine kommer det ingen kritikk av ml-tilværelsen. Først i Sølvfalken [1986] begynner du å nærme deg de temaene som blir sentrale i Aske [1999].

Det er morsomt at du sier det. Jeg har ikke lest Sølvfalken siden jeg skrev den. Jeg kikket litt på den i en eller annen sammenheng, og da ønsket jeg at jeg kunne skrive den om. Jeg synes den svekkes av alle a-endelsene.

Fordi du hadde beholdt den stilen fremdeles, mens du egentlig var et annet sted? Det stemmer ikke helt overens?

Jeg synes den har noe av det samme som Aske, men den får det ikke helt til, du går ikke så nøye inn på det. La oss snakke om Aske. Hvorfor heter boka det?

Navnet symboliserer restene etter den kommunistiske ideologien, i virkeligheten - både som teori og som individuell idealisme. Den  handler om å brenne for en drøm som er en illusjon (et kommunistisk samfunn) kontra å brenne for noe som har rot i virkeligheten (den reelle kampen mot fascismen/nazismen under Annen verdenskrig).

Du ønsker å ta opp noe du synes er ille. Men hvorfor er det så smertefullt?

Det er smertefullt fordi på ett eller annet tidspunkt har du skjønt at du ... Sølvfalken kunne ikke blitt bedre sånn sett, for jeg var ennå ikke der at jeg virkelig hadde sett ordentlig på det. Man vender ryggen til noe. Jeg tror de fleste gamle ml-erne har vendt ryggen til og gått videre med livene sine; de ser seg ikke tilbake. Det er ferdig, de går. I Sølvfalken så gjør jeg det – jeg bare går. Men på ett eller annet tidspunkt så vet jeg at jeg er nødt til å snu meg, og det er det jeg gjør i Aske. Da har jeg brukt hele 90-tallet på å snu meg. Den boken holdt jeg på med hele tiden. Jeg gjorde andre ting som kom ut, men den lå bak. Og underveis har jeg prøvd å snakke med andre som var med, for å spille ball om noen analyser. I den forbindelsen hørte jeg om en gjeng jenter som møttes jevnlig for å snakke om sin felles politiske fortid. Men de var ute etter helt andre ting enn meg, de var først og fremst fylt av frustrasjon fordi de følte seg trakassert av de mannlige medlemmene som skulle ha dem til å bare bære poser og ikke utforme politikk. Det var ikke det jeg var ute etter.

Altså en gruppe av kvinner som oppsummerte ml-tiden som en i bunn og grunn kvinneundertrykkende, macho-styrt tilværelse, men det var ikke ideologisk kritikk, det var bare at de ikke fikk være med å lage ideologi?

Jeg tror jeg var på to møter der, og så skjønte jeg at dette var helt på siden av prosjektet mitt, og dermed ble jeg sittende alene med tankene mine.

Aske var også et oppdrag du ga deg selv, på en måte.

Ja ja, dette ga jeg meg selv.

Hvorfor valgte du å skrive skjønnlitterært om det?

Skjønnlitteratur engasjerer på en annen måte enn faglitteratur. Det har noe med psykologi å gjøre. Jeg var dessuten ute etter å tydeliggjøre nettopp psykologien i denne politiske rammen. Om dette hadde vært faglitteratur, ville jeg måttet si at ”Dét skjedde, dét skjedde, dét skjedde,” men i romanen vrir jeg det. I Aske gjør jeg meg uangripelig for ’mine egne’ ved at jeg forteller om noe jeg selv er blitt utsatt for av overgrep, men lar den kvinnelige hovedpersonen – som kanskje er meg – bli den som utfører dette mot noen andre.

Det må du forklare litt nærmere.

Jo, du vet alt hemmelighetskremmeriet i bevegelsen … Underveis i boken forteller jeg om en person som i forkant av et viktig møte blir bedt om å reise et sted og stå og vente på en bil som skal hente henne. Så kommer aldri bilen, fordi lederne ikke vil at denne personen skal komme fram til møtet. Jeg vet at slike ting skjedde, fordi jeg var offer for det selv. Men i boken vrir jeg på det ved å legge vinkelen hos den som planla det. Skjønner du? Hvis jeg i stedet hadde skrevet det sånn som det faktisk var, altså som offer, så er jeg sikker på at de ville sagt: ”Nei, det er ikke sant.” Ved derimot å gjøre min hovedperson til den ’slemme’, virker det avvæpnende.

Du vil gå løs på noe som er vanskelig, og det at dette er vanskelig å fortelle, gjenspeiles i rammehistorien med de to hovedpersonene som langsomt kommer med sine historier.

Ja, det er sånn jeg har tenkt det. Det tar veldig lang tid før jeg kommer til saken ...

Ja, det tar VELDIG lang tid ...

Da jeg leverte første utkast av manuskriptet, så de to redaktørene på meg og sa: ”Vi forstår at du var veldig sentral i motstandsbevegelsen i Danmark under krigen, men dette med ml-bevegelsen har du ikke peiling på.” Hehe.

Du gjør jo en veldig stor research der, om Danmark, men denne personen – er det noe du bare har funnet på for å ha en kontrast?

Jeg jobbet mye med en mulig kontrast. Jeg tenkte først jeg ville ha en nordmann, jeg tenkte på den norske motstandsbevegelsen. Jeg hadde jobbet lenge med det, og i mellomtiden var jeg blitt samboer med en danske, som faktisk var med i den danske motstandsbevegelsen under krigen – han er 22 år eldre enn meg – så da ble det sånn: ”Georg, dette er din og min bok. Nå forteller du.” Og han fortalte og jeg noterte og jeg skrev og så dro vi ned til Danmark og så var vi på Hanstholm fort, og han viste meg hvor han hadde vært – han var melkekontrollør. Det er hans historie. Noe er omskrevet, selvfølgelig, det er det bestandig. Men det som har med motstandsbevegelsen å gjøre, er korrekt. Vi kjørte rundt og han fortalte: ”Der slengte jeg sykkelen da det kom en kolonne med elleve biler, sånn og sånn ...”

 Men dialogen mellom de to – der er det også en nærhet til ...

Dette er veldig, veldig nært. Men når jeg beskriver utseendet til den kvinnelige hovedpersonen, da ser jeg for meg en annen, en som ikke likner meg selv i det hele tatt. Jeg hentet enkelte trekk fra bridgepartneren min, hun vet at jeg gjorde det og jeg tror hun syntes det var i orden.

Hovedpersonen, hun har jo reist som oversetter rundt omkring – vært i utlandet der bøkene hun skulle oversette foregår – et slags eksil. Du har jo også drevet en del med oversetting. Er det et eksil fra forfatterskapet?

For meg selv?

Nei, jeg tenker på hun i boka.

Men hun er jo bare oversetter, ikke forfatter også.

Nei, hun er ikke forfatter, men hun har jo en historie og forteller den sent – sent i livet og sent i boka – men hun har jo fartet rundt og flakket rundt i andres historier og på en måte da sluppet unna ...

Ja, det er en flukt. Det er de som ikke vil snu seg og se. Da Aske kom, sendte jeg den til noen som er tilstede mellom permene uten at de er navngitt. Du nevnte at du la merke til Tron [Øgrim], men det fins flere, som han bregnesamleren …

Har du ikke fått noen reaksjoner?

Tron ringte, men fra andre har jeg ikke hørt en lyd. Men jeg har fått brev fra folk jeg aldri har kjent: ”Jeg ble rasende da jeg leste boken din, men etter å ha tenkt meg litt om, så tror jeg faktisk jeg må lese den en gang til og begynne å tenke. Så takk skal du ha.”

Det som er slående i Aske er at du ikke vil romantisere. I mye av den tilbakeskuende litteraturen er det stadig denne gleden – engasjementet med Vietnam-krigen, at man skulle stå på, forandre verden og alt dette her. Historien blir på en måte vakrere og vakrere. Men i boka di så er det egentlig ille hele tiden. Det er noe ekkelt ved det. Sorgtungt. Overdriver du den sorgen, eller føler du en sånn sorg ... Du sa at du ikke bare er ikke-komunist, men du er blitt anti-kommunist.

Hver gang man har prøvd å gjøre denne utopien til virkelighet, har det endt i det motsatte. Utopien er vakker, men forsøkene ender med forferdelse, med drap og terror. Og dette må vi vite. Det må de neste generasjonene vite, for undertrykte og solidariske mennesker vil komme til å gripe etter drømmene på ny og på ny. Men de får det aldri til i praksis, og så kommer maktbruken. Og man unnskylder seg med at man må knuse egg for å lage omelett. Men hvor mange lik skal vi godta på veien mot noe vakkert som bare er en illusjon? Hva faen er det for slags holdning å akseptere disse likene – eller å bortforklare dem?

Men er det som ikke kan skje, denne forløsende utopien? Å gjøre endringer, få til forbedringer av arbeidernes kår osv, det er jo mulig?

Ja, ja. Men det er evolusjon og ikke revolusjon. Det er noe helt annet. Og det må vi arbeide for.

Refformisme?

Ja, det er ’refformisme’. Og ’refformisme’ er viktig og nødvendig. Globalt og nasjonalt. Jeg har reist rundt med denne boken og snakket om den, og jeg føler at folk skjønner hva jeg sier. Og da snakker jeg om demokratiets utfordringer for at vi skal unngå at denne typen utopiske drømmer skal få fotfeste.

Hadde du forventet at boka skulle blitt tatt mer alvorlig, at man skulle begynne å diskutere disse spørsmålene? Du utfordrer ledere for en rørsle med et visst tenkesett, og så møter du taushet?

Ja, fra dem har jeg møtt taushet. Men det er vel så viktig at andre tar tak i denne diskusjonen, kanskje særlig de som har vendt bevegelsen ryggen. Dette landet er fullt av flotte folk som ville noe, som mente noe, som ville slåss mot maktmisbruk og undertrykking, og som nå har vendt alt politisk arbeid ryggen, kanskje med en følelse av mistillit til egen dømmekraft. Om disse menneskene kunne ta tak i erfaringene sine, gå i dybden på dette stoffet og dele tanker med andre, kunne det bli til en kraft av viktig erkjennelse.

Men forlaget var jo også veldig pysete da boka kom ut - ved å kalle den en kjærlighetsbok. Den ble aldri lansert som en politisk oppgjørsroman; da trodde de vel ikke at noen ville gidde å kjøpe den. Men jeg innrømmer at dette også skyldes bokens konstruksjon - at det tar så lang tid før man kommer til saken. Leserne ville vel bare ergret seg om de hadde forventet et oppgjør fra første side …

Du foregriper jo ikke engang at det etter hvert skal handle om politiske spørsmål.

Jeg vet det. Jeg har gjort det vanskelig for meg selv.

Jeg fikk den anbefalt som Den Gode Romanen om m-l, men jeg hadde ikke skjønt at den var det etter 70 sider, så den ble liggende. Men nå skjønner jeg at akkurat det er det som gjør den perfekt, på en måte. Det er jo helt logisk at det må være sånn, det må ta tid å nærme seg det smertefulle. Formen går i ett med innholdet. Er det den beste boka di?

Det er helt klart den boka jeg er mest stolt av. Forresten går den på rytme store deler av tiden.

En annen ting jeg liker med boka er at hovedpersonen, som du speiler deg i – det må man vel kunne si – er aktiv. Mange andre som skriver om vanskelige ting, gjør seg til gjenstand for begivenhetene, og da kan man jo ha vært med på litt av hvert uten at det er noe ansvar i det. I en del av disse nøkkelromanene blir det en måte å komme seg unna på.

Jeg er enig i det. Jeg føler at mange er unnvikende og vil dytte ansvaret over på andre. En av kollegene mine har skrevet en oppgjørsroman der han skylder på en dame, en slags man-eater som forfører gutta og nærmest lurer dem inn i den politiske bevegelsen ... og jeg tenkte, hva er dette ... det er bortforklaringer. Nei, skal du gjøre det, så må du stå inne for ting – jeg står inne for mer enn jeg har gjort i Aske, men noe av det jeg beskriver, har jeg vært med på selv. Som den gangen vi fattet vedtak i partilaget i en barnefordelingssak. Vi vedtok at mannen skulle ha ungene. Og begge parter aksepterte vedtaket. Partiet hadde talt, og da ble det sånn.

Men der og da syntes du det var rimelig.

Det var et rasjonelt standpunkt i den gitte situasjon. Men likevel … Og det å ha sittet og vært med på dette her – denne leke Gud-leken ...

Vil en sånn bevegelse alltid tiltrekke seg folk som har lyst til å gjøre sånt? Leke Gud? Folk som ikke er helt snille?

Ja, jeg skjønner hva du mener. I prinsippet er nok det riktig, men de fleste var helt vanlige. Og så var det noen litt mistilpassa tilfeller, sånne som blir med fordi de er ute etter sosiale miljøer som ikke kan støte dem ut igjen. Så sant man oppfører seg ordentlig på innsiden og gjør det sjefene sier. De tar gjerne ordrer for å vise at de tar ordrene, for å få være med å leke. Jeg husker i en periode jeg var formann der oppe i Nord-Norge, da kom det en av det slaget og spør om ikke jeg kunne bestemme at han skulle bli kjæreste med X. ”Det må jo du kunne bestemme. Du ser jo at vi passer sammen”. Så må jeg sitte og fortelle ham at det har noe med følelser å gjøre og at så enkel er ikke verden. Så gærne er vi likevel ikke. Da ble han veldig snurt.

[Så forteller jeg om beretninger vi har fått i Kaderprosjektet om at de faktisk gjorde det noen steder, altså vedtok at noen skulle bli kjærester – og så begynner vi å snakke om folk som ønsker å ha et verktøy for å utøve personlig makt ... et uuttømmelig emne ...].

Jeg kunne vel ha navngitt enkelte med helt klare psykopatiske trekk, men det er veldig, veldig få. Ikke noen flere i ml-bevegelsen enn f eks i Forfatterforeningen, for å si det sånn.

[Her begynner vi å le begge to]

Men er det ikke noe sånt som 70 % psykopater i Forfatterforeningen, da?

Hoi, hoi! Men ta Aftenposten, da. Aftenpostens typografiske klubb.

[Og så begynner vi å le igjen – og snakke om den legendariske fagforeninga i Aftenposten ...] 

Romanen Granitt (1994) var vel et slags gjennombrudd – og den er vel også en dokumentar fra din egen familie ... ?

Jeg bygger på kjennskap til min egen slekt, jeg hadde en oldefar som var steinhugger der nede ved Iddefjorden, men jeg har aldri kjent ham. Det er en slektsroman, fritt diktet, men med noen knagger av virkelighet å dikte rundt.

Men hvordan bruker du sånt stoff, som er så nært? Blir det ikke et samrøre av det?

Ikke nødvendigvis. Det som var utgangspunktet var bildet av oldefaren min – han så så mild og snill ut, mens oldemor så forferdelig streng ut. Men de gamle i familien fortalte at det var helt motsatt. Og dette måtte jeg finne ut av.

Men i boka om pappaen din, Paal Brekke – En kunstner. Et liv (2002), er det ikke roman, det er en biografi, rett på, men likevel så bruker du jo en del romanaktige ting i den. Du lever deg veldig inn i ham. Du går over en eller annen slags kildegrense der.

Ja, det er sant. Da jeg skrev boken, så hadde jeg to stemmer parallelt – den ene het ”Bi” og den andre het ”Dat”. Biografen og Datteren. Og disse drøftet underveis og hadde to forskjellige vinklinger på objektet. Det var en helt nødvendig tilnærmingsmåte. De fikk ordet og kommenterte. Og så skjønte jeg, da jeg hadde gjort hele boka ferdig, at jeg kunne stryke dem. Bi og Dat forsvant.

Men du gir jo ikke noen erklæring om metode eller noe sånt. Synes du ikke det er litt skummelt?

Jeg er ikke primært en akademiker som nærmer meg stoffet, jeg forteller om et menneske jeg kjente godt. Når jeg forteller om skamfølelsen og selvhatet hans, er ikke dette en tematikk jeg gradvis får innblikk i ved å snakke med familiemedlemmer – jeg er familiemedlem, en som er vokst opp med denne virkeligheten tett innpå. Når jeg forteller om alkoholforbruket hans, er det ikke som følge av samtaler med mannens sønn, dvs min bror … Jeg kjente faren min godt. Jeg følte at jeg forsto ham … kanskje fordi vi er like … vi trengte ikke å si mye når vi møttes, vi bare visste hvor vi var ... skjønt livene våre hadde artet seg veldig forskjellig …

Jeg skjønner jo på den oppveksten hans, som du skildrer, at den var litt annerledes enn din oppvekst, du forteller jo at din var moderne og åpen, mens der ligger det jo en veldig tyngde, litt vanskelig å forstå helt hva det ligger i, men mammaen, prestefruen, hun er jo ... ja, først så skriver du jo veldig sympatisk om henne, men så virker det som hun blir en veldig streng dame.

Hun var en streng dame hele tiden, jeg likte henne ikke, hun hadde ikke noe nært forhold til barnebarna sine, kanskje med unntak av en fetter … men i hvert fall ikke til meg. Jeg husker en gang jeg prøvde, for å se om hun ble snillere da, å spørre: ”Kan ikke jeg få overnatte hos dere, bestemor?” ”Ja, da får du ligge på en avis under senga”. Hurpe. Først da jeg begynte å skrive biografien, tror jeg at jeg begrep hvem hun egentlig var, og da fikk jeg dyp sympati for henne. For barna sine var hun ”Gåten mor”.  Det kommer jeg inn på i boken – pappa og søsknene hans som satt hjemme hos oss og diskuterte ”Gåten mor”, noe de aldri ble ferdig med. Neste generasjon tok opp tråden, jeg har sittet sammen med et par fettere og drøftet ”Gåten bestemor” over atskillige glass vin. Vi har vel løst den nå. 

Du mener det knytter seg til at hun var på vei til å gjøre noe sjøl, studere medisin, og så smalt døra igjen med ekteskapet og ...

Så smalt døra igjen. Hun tror at han elsker henne, og hun føler seg så dratt opp i lyset av denne ungdomspresten. Så hun må elske ham og gi avkall på alt, men så skjønner hun langsomt at han elsker henne ikke. Jeg tror ikke det er noen større gåte enn det. Min bestefar var ute etter et prestefrue-emne. Og han tror hun passer bedre enn de mer fancy damene han hadde flanert med i Trondheim tidligere. 

 Vi har vært inne på nøkkelromaner, bekjennelser, dokumentar, oppdrag – grenseganger i ulike forhandlinger med virkeligheten. Kan man si at du speiler deg på forskjellige måter i de ulike sjangrene? Finner fram forskjellige aspekter ved deg selv?

Man kan ikke skildre sinne uten å ha opplevd det. Samme med kjærlighet. Men man trenger ikke å ha opplevd alle ting selv for å kunne skrive. I romanen om Løkken Verk (Bergskatt, 2004) skriver jeg om en arbeider nede i gruva, der han står og holder på med et diamantbor, like før det skal gå et ras. Jeg er ingen mann. Jeg har aldri arbeidet i dypet av en gruve. Likevel føler jeg at jeg er ham der han står – mens jeg skriver - og når angsten fyller ham idet berget brister under ham, er det min egen angst fra helt andre situasjoner jeg fyller ham med. Man leter innover i seg for å finne noe som minner, noen assosiasjoner. Men jeg legger ikke meg selv inn i ham, jeg legger ham inn i meg.

I den siste boka gjør du rede for hva som er diktning og hva som er virkelig: disse personene finnes, disse er oppdiktede. Er dette noe du med tiden har kommet til at er mer nødvendig?

Etter Bokhandleren i Kabul bør vi alle ha blitt mye mer bevisst på etiske regler og grenser i dette. Under forberedelsene til Amerikabøkene har jeg lest en masse, blant annet Alfred Hauges bøker om Cleng Peerson. Der dikter han opp kjærlighetsforhold mellom personer som faktisk har levd. Det blir en saus av dikt og sannhet. Jeg føler ikke at jeg har rett til å bruke mennesker som har levd – som har gått her – som plastilina i mine hender.

Har du noen gang opplevd at personer du har brukt, har reagert på det – sånn som presten til Hanne Ørstavik?

Det har hendt. Jeg trodde ikke det gjorde noe om jeg brukte andres utsagn eller biter av fortelling når jeg anonymiserte fullstendig. Men jeg tok feil. Et par ganger har jeg opplevd at folk følte seg utlevert. Dette er jeg veldig lei meg for.

Romantrilogien om utvandringen til Amerika – er det noe du har funnet på selv, eller er også det et oppdrag?

Nei, det er det forlaget som har funnet på: ”Det er på tide med et nytt utvandrerverk, skrevet med vår tids blikk ...” Hadde jeg skjønt hvor mye jobb det krevde, hadde jeg nok tenkt meg om en ekstra gang. Men nå når er jeg har begynt, synes jeg det er storartet. Jeg snakker med etterkommere, sjette- eller sjuendegenerasjonsnordmenn, hører historiene deres, hva de vet om den første tiden, fra de første settlementene og videre … Jeg besøker biblioteker, arkiver – de har masse materiale i USA; sist satt jeg i det militære museet i Chicamauga, der den største norske helten under borgerkrigen falt – der hadde de oversikt over samtlige nordmenn som falt i det samme slaget.

Litt om forfatterens hverdag – hvordan ordner du tiden din?

Jeg må sette mobilen på ringing om jeg venter gjester – ellers kan jeg glemme meg bort til de står der i døra. Å skrive er det jeg helst vil, jeg trenger ikke være disiplinert. Det er ikke noen tvang, det er lyst. Selvsagt fins det dager uten inspirasjon, da gjør jeg noe annet. Og døgnrytmen min er nattmenneskets. Jeg legger meg sjelden før 3, kanskje 4.

Forfatter av fri vilje, ikke av kall?

Ja, men jeg tror jeg ville hatt store problemer hvis jeg ikke hadde fått mulighet til å fortsette å skrive.

Lager du mange utkast før teksten er ferdig?

Jeg grubler mye, lager utkast i hodet. Jeg bygger opp konstruksjoner i forkant. Og jeg utarbeider såkalte character lines – dette har jeg lært på et engelsk kurs om film – men det betyr vel bare ”psykologisk utvikling”. Jeg snakker med personene mine når jeg sitter i bilen – jeg kjører mye opp og ned til Halden.

Hvordan kobler du av underveis i arbeidet?

Når jeg skal tømme hodet, løser jeg kryssord, særlig Dagblad-Hansens. Eller skriver noe annet. Eller jeg kan oversette. Å oversette en tekst er litt som å kjøre – man starter ett sted og kommer fram til et annet uten at man trenger å vite helt hvordan veien gikk.

Da jeg holdt på med biografien om faren min, hendte det at jeg møtte veggen. Stoffet var innimellom så trist, så trist, og jeg satt der og gråt … Da arbeidet jeg vekselvis med romanen om Ålesund bys første jordmor, og det var deilig. Historien om jordmoren var en direkte effekt av biografien – jeg måtte jo finne ut noe om min fars røtter, og da fant jeg denne kvinnen.  Min bestefar presten hadde nedtegnet slektshistorien, og om denne sin egen oldemor hadde han notert tørt og greit at hun i sin enkestand satte barna bort, reiste til Christiania og ble jordmor. Denne skikkelsen grep meg, dette å sette bort tre små barn og reise av sted … hvordan kom hun på det å bli fødselshjelper … hva lærte de den gangen …

Så da jobbet du parallelt, som en slags motvekt mot det tunge stoffet?

Noen ganger jobbet jeg kanskje en måned med hvert prosjekt, andre ganger mer.

Du liker å få oppdrag? Jobbe håndverksmessig som forfatter?

Jeg synes det er greit. Det er ikke alltid du sier ja, for du må jo tenne på et stoff.

Men du nevnte at du hadde skrevet noen dikt?

Svært få. Det var det pappa gjorde, og som han kunne så godt. Jeg ville ikke utsette ham for at jeg skrev dårlige dikt, så lenge han levde, iallfall.

Å være ekspresjonist er jo ikke nok, det er jo en etikk i dette også. Noen skriver egoistisk ut fra seg selv, andre skriver om verden – ?

Jeg har alltid noe på hjertet – noe utenfor meg selv. Den gylne tonen er det nærmeste, der jeg har fortalt om mine egne sjelekvaler rundt et ekteskap i oppløsning. Jeg hadde behov for å skrive den, helt for meg selv. Det er det veldig sjelden jeg har tillatt meg i andre sammenhenger. Men jeg vet at det kommer inn bakveien, noen ganger, men da så omskrevet at ingen skjønner det. Bekjennelseslitteratur driver jeg ikke med.

Men Aske står jo sjangermessig like ved siden av?

Jo, den er forsåvidt bekjennelseslittearatur. Og du kan godt si at Den gylne tonen også er det, men på en helt annen måte, fordi innholdet er helt annerledes. Og Sølvfalken er nok også det. Men så har jeg den som heter Ibsens røde lykt [1996], som jeg nok ville forkortet litt hvis jeg skulle ha gitt den ut i dag, eller skrevet den om hvis jeg fikk lov til det. Jeg synes det er en veldig viktig bok, den handler om kjærlighet og er forsåvidt også bekjennelseslitteratur – jeg driver visst en del med det, joda.

Så kunne jeg jo si at i verket om utvandringen går jeg fri, for jeg har jo aldri vandret over prærien i 1849. Men når glassblåseren fra Biri går der og grubler over Guds eksistens, kan det vel hende jeg låner ham deler av min egen tro og tvil, underveis …

Send e-post til:  post(a)kader.no dersom du har spørsmål om eller kommentarer til denne websiden.

Copyright © 2004 Kaderprosjektet