Information in English
Informationen auf Deutsch
|
Maoismens steder |
||
|
|
|
Av Jon Rognlien |
|
Når man studerer den norske maoist-rørsla, kan man lett se seg nærsynt på den forbløffende varigheten av lokaliseringen av det ledende sjiktet: Bryn-Hellerud, en småborgerlig bydel på beste østkant i Oslo, der mange av de toneangivende norske maoistene vokste opp. Det lokale gymnaset, Teisen, er kanskje den norske maoismens sted fremfor noe. Pål Steigan, i sin minnebok "På den himmelske freds plass" fra 1985, er en av dem som tillegger dette stedet stor betydning og forsøker å analysere noen av bevegelsens særtrekk gjennom et studie av nettopp dette lokalmiljøets særtrekk. Andre steder som gjerne trekkes fram som viktige i rørslas historie, er Universitetet i Oslo – nærmere bestemt talerstolen i studentersamfunnet – Klassekampens redaksjonslokaler i Øvregate på Grünerløkka, rotasjonspressa i Ole Deviks vei på Bryn, partikontorene i Gøteborggata og Faglig Første Mai-togets rute gjennom Oslos sentrumsgater med appeller fra lasteplan på byens torg. Men det er ikke dermed sagt at maoist-bevegelsen først og fremst var et Oslo-fenomen. Både "over" og "under" Oslo ligger det nivåer som kaster et noe annet lys over fenomenet enn man har vent seg til å se. Maoister var det i mange land rundt i verden, og maoister var det på mange steder i Norge: iherdige slitere som gjorde sitt for å tilrettelegge for en bedre framtid i byer og tettsteder rundt omkring. Utlandet Maoismens viktigste sted er naturligvis Kina. Det var her og bare her at ideene ble utprøvd i praksis, og det var her alle de avgjørende mytedannelsene fant sted: den lange marsjen i 1934-35, Yenan-møtet om kunst og litteratur i 1942, etableringen av folkerepublikken i 1949, oppgjøret med de hundre blomstene i 1956, det store spranget i 1958, kulturrevolusjonen i 1966. Fra Kina spredte maoismen seg utover i verden, ved hjelp av de lokale kinesiske ambassadene og hjemvendte vestlige Kina-reisende, ofte deltakere på turer arrangert av de samme ambassadene. Maoismen kom tidlig til Sverige, særlig ved hjelp av Gøteborg-kommunisten Nils Holmberg, som i 1965 utga pamfletten Vart går Sveriges kommunistiska parti?, etter at han i flere år hadde holdt til i Kina som oversetter. Venstrefløyen i det dengang Sovjet-vennlige svenske kommunistpartiet gikk etterhvert sin egen vei og dannet det maoistiske KFML i 1967. Mange svensker reiste til Kina – allerede i 1960 hadde den første delegasjonsreisen gått østover med den transsibirske jernbanen. Den svenske maoismen fikk stor betydning for kameratene i Norge. Også i Frankrike gjorde maoismen et tidlig inntog som egen retning. I likhet med i Sverige var det utbrytere fra det tradisjonelt Sovjet-vennlige kommunistpartiet som valgte den alternative veien. I Frankrike var dette særlig foranlediget av at det franske kommunistpartiet ikke støttet den algirske frigjøringsbevegelsen, og dermed inntok et negativt standpunkt i forhold til den gryende opprørstrenden i de gamle kolonimaktene. For mange franske intellektuelle var dette uforståelig, og bare enda et tegn på Moskvakommunismens sklerose. Jean-Paul Sartre var en av dem som omfavnet maoismen og etter hvert ble en nøkkelfigur da bevegelsen ble delvis forbudt. Sartre hadde lenge markert ekstreme standpunkter, ikke minst i forordet han skrev til Frantz Fanons klassiker om kampen for avkoloniseringen av den tredje verden, Jordens fordømte (1961), der han tar til ordet for voldsutøvelse med en argumentasjon og overbevisningskraft som kan gjøre al-Quaidas ideologer misunnelige. En annen kjendis som smykket den franske maoistbevegelsen var filmregissøren Jean-Luc Godard. Norge – litt annerledes, her også I Norge sprang den maoistiske retningen derimot ut fra det mer sosialdemokratiske, reformistiske miljøet rundt SF. Selv om det ble gjort flere forsøk på å nærme seg NKP og nkp'ere, var dette stort sett mislykket. Skepsisen satt dypt, og utviklet seg etterhvert til åpent hat. Det tradisjonsrike Norges Kommunistparti, med sine mange veteraner tynget ned av mange års antikommunistisk hets, ble til "NKP" i Klassekampens spalter. De var falske kommunister, og de glødende maoistene måtte prøve å gå inn og overta den gloriøse arven som var blitt skuslet bort. Dette ble forsøkt gjort gjennom flere tiltak – både litterære (for eksempel i arbeiderforfatteren Dag Solstads glorifisering av de ekte, opprinnelige nkp'erne) og politiske. Enkelte steder ble mer sentrale for dette prosjektet enn andre. Kaderprosjektets steder Det pågående Kaderprosjektet, som foretar et stort antall intervjuer med folk som var med eller sto nær ved den norske maoistrørsla, har funnet fram til noen steder som kan tjene som eksempler på ulike aspekter av rørslas mange praktiske og ideologiske gjøremål. Ikke minst har vi ment at det er viktig å komme utenfor den lille, opplagte kretsen rundt Bryn og Teisen, for å få et rikere bilde av de tusener av virkelige ml'ere som faktisk levde ml-livet – et fundamentalt supplement til sentralkommisjonærenes selvframstillinger og litterære symbolskikkelser som Nina Skåtøy, Gunnar Haram eller familien Nordby. Det er stor variasjon i hvordan bevegelsen tok form på de ulike stedene. Mange vil kanskje tro at det er gjort flere omfattende studier av de lokale variantene gjennom litterære behandlinger av ml-miljøer på Larvik, Lillehammer eller i Halden og i Bodø. Men dette dreier seg for det meste om rene projiseringer fra ønsketenkende Oslo-borgere, og bidrar mer til å forkludre bildet enn å klargjøre det. Samtidig har disse projiseringene hatt en passiviserende effekt på de mange eks-kadrene – alle deres småhistorier har vært lite fristende å fortelle i konkurranse med de store, prisbelønte beretningene. Hvor sterkt de sterke fortellingene har virket kan man for eksempel se i Ragnhild Morks hovedoppgave Kinas raude sol (1996), der litterære behandlinger anvendes på like fot med førstehåndsberetninger. Veldig mye av dynamikken i de enkelte lagene var avhengig av hva slags mennesker som ble de ledende kadrene lokalt. Var det vennligsinnede optimister med stort hjerte eller var det angstbiterske kontrollfriks – det kunne ha mye å si. Forbløffende ofte ser lokallagene ut til å ha vært dominert av sterke ektepar. Enkelte lag gikk fullstendig i oppløsning når et slikt ektepar skilte lag eller av andre grunner forsvant ut av kraftfeltet. Kanskje har det vært slik at man måtte ha en likesinnet partner for å makte alle byrdene partiet la på en? Å leve med en utenforstående, som ikke trengte å la plikten gå foran gleden i alle sammenhenger, kan ikke ha vært lett. Flere har fortalt oss om store spenninger rundt folks privatliv, og i enkelte lokallag har ledende kadere ("tante") funnet det tjenlig å gå inn og drive aktiv samlivsrådgivning. Vi har hørt folk fortelle at de ble anmodet om å søke skillsmisse, og vi har hørt folk fortelle at de ble anbefalt å slå seg sammen med bestemte partnere. Flere steder ser det ut til å ha kommet tilreisende super-kadre for å rydde opp der lokallagene nærmet seg villspor. Enkelte yrkesgrupper som gjerne tilbringer sine første jobbeår på reisefot – leger, psykologer, lærere – har virket som bindeledd mellom kjernekadrene i sentrale strøk og aktivistene ute på alle slags steder. Mo i Rana Kaderprosjektet har valgt ut Mo i Rana som et viktig sted for studiet av kaderlivet. Mo var på mange måter et ideelt sted for den norske maoismen – her var det tung primærindustri, her var det sterke fagforeninger med dype røtter i den radikale fløyen av Arbeiderpartiet og NKP, her var det distriktspolitikk og høgskolen på Nesna lå like i nærheten. I Mo fantes det ekte arbeidere, og enkelte av dem var sågar sympatisk innstilt til den nye varianten av kommunismen som nå ble presentert. Mo fikk tidlig et ganske stort lag av maoister, men det gikk ikke lange tiden før disse "ekte arbeiderne" viste seg vanskelige å hanskes med for de demokratiske sentralistene. Det ble rabalder og eksklusjoner, bakvaskelser og utfrysning, og et redusert, skadeskutt lag fikk tilsendt sterke kadere fra sentralt hold som skulle rydde opp. Mye foregikk. Mange mennesker var involvert og det finnes en mengde beretninger med temmelig ulik vinkling på de samme begivenhetene. Volda Et annet sted Kaderprosjektet har konsentrert seg spesielt om, er Volda. Selv om dette ikke er noe industristed (ja, hvorfor ble det ikke en ml-rørsle på skipsbyggerstedet Ulsteinvik istedet? Fordi det ikke var studenter der?), grodde det opp en solid gjeng med maoister, med egen Oktober-bokhandel, eget første mai-tog og etablering av mange av de klassiske frontorganisasjonene. Volda kan sies å være det arketypiske stedet for den tradisjonelle norske motkulturen, med nynorsk, fråhald, EEC-motstand, Lærarhøgskule og Distriktshøgskule. Tankene som rådde var at folk skulle få utdanning der de bodde, landet skulle tas i bruk, borgerskapet i byene skulle møte motstand. For mange var det lett å se sammenheng mellom denne ideologien og Maos vekt på bønder og landsbygd som revolusjonære elementer. De dro til fyret Kina var langt borte, men mange maoister reiste den lange veien for å studere hvordan maoismen utfoldet seg i praksis. Mye fint fikk de se. Vennlige tolker og guider møtte de norske idealistene og sørget for at speilbildene man ønsket å se seg selv i stemte sånn noenlunde. Hvor mange kan ha reist til Kina i ml-regi? Flere hundre, og noen av dem gjorde det flere ganger. Enkelte spesialiserte seg på Kina-reiser, og reisebyrået i Oslo som heter nettopp Kina-reiser har utgangspunkt i nettopp denne virksomheten. Sammensatte grupper fra Norge, med både ml-ere og ikke-ml-ere (som ofte ikke var klar over at flertallet i gruppa hadde en egen agenda), satt på den transsibirske jernbanen i dagevis og diskuterte politikk mens forventingene om hva som ventet dem i det forjettede land ble stadig høyere. For mange ble imidlertid reisen til Kina i drøyeste laget, både av tidsmessige og økonomiske årsaker. Da var Albania stedet. Hvor mange kan ha dratt til Albania i tiden fram til det viste seg at dette fyrtårnet var bare dritt? Flere hundre, her også. Kanskje tusen? De norske gruppene kom og dro i kontinuerlig drift, og i flere år på 70-tallet var det stasjonert en fast, norsk representant på albansk jord som sørget for at gruppene fikk det som de skulle. Her er det mange, mange beretninger. At gruppene ble innkvartert i hotellkomplekser bak solide piggtrådgjerder ble forklart med at de tilreisende trengte beskyttelse. Albanerne var nemlig fortsatt så sinte på vestens folk etter alle lidelsene under annen verdenskrig at snille, norske maoister kunne risikere å bli utsatt for vold hvis de gikk ut på åpen gate. Slik forteller en av våre kilder: "Vi syntes det var en grei forklaring, men det var jo litt rart. De få gangene vi kom i kontakt med noen lokale ved en eller annen tilfeldighet, var det ingen aggresjon, bare nysgjerrighet å spore. Men vi kunne jo ikke tvile på oppriktigheten hos vårt vertskap. Det ville jo brutt mot gjestfrihetens logikk". Svalbard Men det kanskje aller beste, helt ideelle stedet for den norske maoismen ble Svalbard. Nesten en helligdom – det ytterste ødet, der bare de barskeste av de barske hadde noe de skulle ha sagt. Norsk heltevirksomhet hadde benyttet Svalbard tidligere, og øygruppas "strategiske" beliggenhet gjorde den til et ypperlig åsted for iscenesettelsen av det verdenshistoriske dramaet der Norge – og norske maoister! – sto i sentrum. Dette ikke-stedet (u-topia) ble etterhvert det kanskje aller viktigste stedet. Grådige russere sto klar til å slå kloa i dette strategiske eldorado, og den norske staten skjønte ikke filla av hva som foregikk. Her måtte det uavhengig handling til! Å dra til Svalbard var det helt store for ma(ch)oismen i Norge. Selveste skipper'n i bevegelsen, forfatter'n Jon Michelet, foreviget denne formen for valfart i sin bestselger Orions belte (1977). Her er det vanlige folk, gode nordmenn, som blir vikla inn i viderverdigheter med russiske soldater, og i filmversjonen kommer Helge Jordal med sin udødelige replikk "Å, i hælvete!" når han oppdager at russerne er tilstede og lite begeistret for de nysgjerrige nordmennene. Slemme som de er - russerne, altså - begynner de å skyte. Svalbard-kulten – hele den verdenshistoriske betydningen dette stedet ble gitt i den norske maoismen – er et eksempel på hvordan denne bevegelsen, som i sin opprinnelse og karakter var internasjonal, fikk en svært lokal fortolkning og anvendelse. Var Svalbard viktig for maoistene i Sverige eller i Belgia? Og hva mente de kinesiske lederne om Svalbard-spørsmålet? Ja, her var det kanskje ikke så farlig å spørre – det anti-sovjetiske aspektet ville sannsynligvis sikre en felles holdning fra maoistene begge steder. Ikke sånn som i EEC-spørsmålet, der lederne i Beijing ubekvemt nok anbefalte de norske maoistene å gå inn for norsk medlemskap av hele sitt hjerte. Det indre landskapet – det beste stedet Alle vet at ingen kart stemmer med noe terreng. Det ligger i kartenes natur, i stedenes gjenstridighet. Å tegne kart krever stor nøyaktighet, mye flid og ikke minst ren samvittighet. En av menneskehetens urforbrytelser er flytting av merkesteiner. I Draumkvedet møter hovedpersonen en merkeflytter som har hender av blod der han blir straffet i helvete for sine ugjerninger. Det tryggeste landskapet blir det indre. Her er det lettere å balansere kart og terreng, selv om rommene kan bli litt trange og fantasien trives dårlig i lenker. Men det er i det indre at ikke-stedene, u-topiene, skapes, det er der science fiction-visjonene tar form. Og det er i det indre vi magasinerer og behandler våre egne historier. Hver og en har sitt eget indre landskap. Derfor er ingen beretninger like – spesielt ikke om sånt som den norske maoistbevegelsen. I spenningsfeltet mellom bevegelsens behov for en enhetlig linje og enkeltindividenes ubønnhørlige særtrekk oppstår det mange brudd som gir opphav til gode beretninger. Hver mann og kvinnes maoistiske kart er unikt, verdig og en del ikke bare av den enkeltes personlige historie, men av hele den store historien om de maoistiske bevegelsene som foldet seg ut på mange, mange steder. Publisert i Klassekampen tirsdag 16. august 2005 |
||