KADERPROSJEKTET

Maksimale friheter

Forfatter: Dante Alighieri

Verktittel:Om diktning på folkespråket

Fakta: Oversatt, kommentert og med forord av Espen Grønlie, 128 sider. H Press. 2006

«Feilfrie manus gjør kritikk meningsløs,» heter det i et kommuniké fra H Press-redaktør Espen Grønlie, publisert som et ark «Errata» på lanseringsdagen for hans egen oversettelse av Dantes De vulgari eloquentia, et verk som på norsk er gitt tittelen Om diktning på folkespråket. Grønlies uttalelse har schwung, og siden han også selv virker som kritiker, i herværende avis, kan den utgjøre en knagg i fortolkningen av hva han driver med. I første omgang virker uttalelsen forvirrende. Det kan se ut som om han inviterer mottakeren av teksten til å leke «finn fem feil». Men utover de åpenbare slurvefeilene, som det er en god del av i boka og som en teit kritiker kunne liste opp, blir det et tidsproblem å fastslå graden av feilfrihet. Det er latin teksten opprinnelig er skrevet på, og å foreta noen omfattende granskning av oversetterens mange valg, lar seg ikke gjøre innenfor rammene av en avisanmeldelse. Men kritikken blir ikke meningsløs av den grunn.

Akkurat dét ser man tydelig når man leser Grønlies egen anmeldelse av en annen latinskoversettelse for et par Morgenblader siden, der han på tvetydig, men likevel smålig vis slakter Thea Selliaas Thorsens gjendiktning av Ovid uten å ta seg bryet med å trekke fram ett eneste ord på latin. Grønlie kritiserer Thorsens valg ved bare å henvise til to engelske versjoner av teksten, som om det var dem man leser når man leser Ovid. Cambridge utga en ny engelskoversettelse av Dantes traktat i september i fjor. Jeg skal ikke sammenligne Grønlies med den, selv om den også er rødfarget.

Opere minori.

Utgivelsen på H-press består av 54 sider innledning med noter, 49 sider oversatt Dante med noter, og 10 sider appendikser/litteraturhenvisninger. Dette er da en bok der parateksten utgjør mer enn halvparten av den fysiske boken – noe som ikke er så vanlig på norsk, men kanskje burde være det. Det er altså mye Grønlie her, og man kunne fristes til å konsentrere en anmeldelse om hans bidrag, hans fortolkninger, hans valg som oversetter, hans måte å gjøre teksten viktig på.

Men leserne av disse linjene vil ikke bli ytt rettferdighet dersom det ikke gjøres en viss rede for originalverkets plassering i Dantes forfatterskap. Alt Dante skrev utenom Den guddommelige komedie tilhører hans opere minori – det vil si mindre, marginale verker som befinner seg på ulike nivåer av marginalitet, noe skrevet på latin, noe på italiensk. På italiensk finnes en anselig mengde svært god lyrikk, en del samlet med egne prosafortolkninger i Vita Nova og i den ufullendte Convivio, men også en god del løse blader som gjerne samles under tittelen Rime. På latin skrev han én traktat om monarkiet og én om hydrologi, et par brev og et par ekloger, og altså denne ufullendte traktaten om folkespråket, delt i to kapitler.

Pilotprosjekt.

Dantes poeng i det første kapitlet er at framveksten av et felles italiensk språk gjennom den poetiske praksis som hadde utviklet seg i løpet av 1200-tallet, burde kunne fungere som et pilotprosjekt for en politisk samling av landet. Han mener at de variantene som er sterkest preget av lokale uttrykksmåter bør vike for mer moderate varianter, og han nevner opp noen eksempler på språkbruk som viser at forskjellige navngitte dialekter er ubrukelige. Disse eksemplene er imidlertid svært få, og Dantes argumentasjon for deres ubrukelighet er streng tatt ren synsing («For det romerne har, kan knapt kalles et språk, det er snarere en ubehagelig stemmebruk, den styggeste av alle de italienske dialektene.»).

Det er naturligvis interessant at Dante kobler språk og politikk og lanserer en metode ved å sammenligne ulike dialektale varianter, men anvendelsen av metoden ville knapt stått til en E, selv ikke etter kvalitetsreformen. Det kan snarere virke som om han helst vil benytte dette stoffet til å gyve løs på sin yndlingsfiende blant forgjengerne: Guittone d'Arezzo, en fremragende dikter som det er komplett uforståelig at Dante skulle mislike så sterkt, om det da ikke var av kjipe, uverdige motiver (for eksempel misunnelse).

Andre kapittel av denne boken er en ur-kjedelig, pedantisk gjennomgang av verseføtter og rimsystemer i datidens lyriske motesjangere. Dante trekker fram eksempler, men kritikken kommer heller ikke her utover synsestadiet. Pedanteri er ikke hans greie, og derfor ble også teksten helt ubrukelig som rettesnor for senere pedanter. Mye fåfengt slit er gjennom århundrene gått med til å finne systemet i Dantes spredte uttalelser om diktformer.

Og når man leser denne boken i sammenheng – slik jeg nå har gjort for å skrive dette; ellers har jeg bare lest om den, samt konsultert tekststeder ut fra referanser – ser det faktisk ut til at gåten om hvorfor boken ikke ble skrevet ferdig, er ganske enkel: Dante kjeder seg ved å skrive den, teorien om språket som modell for politikken har ikke noe for seg, grundig litteraturkritikk blir altfor strevsomt osv. osv., men viktigst av alt: En komedie venter på å bli skrevet.

De uverdige.

Om diktning på folkespråket er dermed ingen reell poetikk, for Dante overskrider den på alle måter med det samme. Den guddommelige komedien blåser en lang marsj i alle de pedantiske betraktningene om høvelig stil for det høyverdige tema. Han har gjort seg til ekspert i alle sjangrer gjennom poetisk praksis – altså gjennom de ulike diktene han har skrevet – og ikke gjennom filosofisk refleksjon. I dette perspektivet kan traktatens ufullendthet leses som et melankolsk farvel til både politikk, språkvitenskap og filosofi, og en storslagen velkomst til Poesien.

Diktervirket til Dante betyr mye mer enn refleksjonene over diktekunsten, også de refleksjonene som framkommer i Komedien selv, særlig i «Purgatorio», der Dante gjorde stor skade ved å lansere et arbitrært, gåtefullt begrep om en dolce stil novo, som han deretter bruker til å hamre løs på Guittone d'Arezzo og andre uverdige. Dantister har i århundrer kastet bort tid på å prøve å finne ut hva mesteren har ment med dette begrepet – hvor begynner det, hvor ender det. Men Dante er ikke alene om å kludre til sitt eget verk med sløve teoretiseringer. Et annet eksempel på en italiener som har bevirket stor skade ved å dele sine refleksjoner over verket med publikum, er Pier Paolo Pasolini. Hans mesterverk Salò er egentlig helt uforståelig hvis man skal forholde seg til hva regissøren selv mente det var.

Det finnes altså grunner til å avfeie Om diktning på folkespråket og si at den bare har interesse som et marginalt segment av de marginale småskriftene til forfatteren av den uomgjengelige Komedien. Men dermed er det ikke automatisk en uinteressant bok Espen Grønlie har skrevet og utgitt. Som nevnt er hans eget bidrag i boken mye større enn Dantes, og dette bidraget gir anledning til en hel rekke refleksjoner, som jeg her bare kan komme inn på en liten del av.

Vazelina-dialekt.

Bokens innledning er upersonlig og faktaorientert, og gir dessverre ingen klu om hva som har begeistret oversetteren. Her serveres mange opplysninger om Dantes liv og tid, og teksten parafraseres i sin helhet, faktisk to ganger. Men Grønlie sier lite om oversettelsens strategier. Det vil si: lite i fysisk omfang, men enormt i implikasjoner (etter at han har karakterisert Dantes latin som enkel + uklar): «Oversetteren tar seg store friheter og fornorsker ved å dele de lange periodene i flere korte, sideordna fraser. For å gi mening til teksten for en norsk leser av i dag, blir flere partier omskrevet, forenkla og i noen tilfeller utdjupa.»

Dette er kraftig kost. Og Grønlie tar seg maksimale friheter – han er akkurat så fri som han til enhver tid vil. Men slik licentia poetica, hører det egentlig hjemme i denne type oversettelse? Når han skal gjengi Dantes eksempler på dialektale utskeielser – er det da relevant å legge inn tøysete påfunn på Vazelina-dialekt? I setningen «Manichiamo, introque noi non facciamo altro» er det vel bare verbformen som er lett avvikende, pluss det arkaiske adverbet, men Grønlie skøyer i vei: «La oss eta, for vi har itt'no a'ant å ta øss tell.» Sinnssykt overdrevet! Leserne vil vel heller vite hva avvikene besto i, enn å få seg en billig latter?

Også i oversettelsene av de siterte verselinjene fra dikterne, tar Grønlie seg hvilke som helst friheter. Noen ganger er han bokstavtro, andre ganger dikter han fritt. Et eksempel fra et av Dantes selvsitater – fra den praktfulle canzonen som begynner slik: «Al poco giorno ed al gran cerchio d'ombra [son giunto, lasso] »; en flott måte å si at vinteren er kommet på (i mange betydninger). Bokstavelig: Til den korte dag og til den store kretsen av skygge [er jeg kommet, stakkars meg]. Grønlie: «Til grålysningen og i ly av skyggen.» Hæ?

Men er disse innvendingene viktige? Nei! For det flotte med Grønlies bok er nettopp at han tar seg den frihet å gjøre den. Grønlie vil at Dante skal ha skrevet en poetikk – for det hadde jo vært sinnssykt kult. Derfor trikser han med tittelen slik at boka plutselig er om «diktning» og ikke «veltalenhet». Og det virkelig gode i Grønlies bok er det han skriver fra side 52 til 57, der han parafraserer boken som «bildungsbrev». Her leker han seg tøylesløst og binder seg til teksten bare der han synes det passer, i et slags instruksjonsbrev til en tenkt forfatterspire. Dette bidraget er både originalt, velformulert og tankevekkende. Og så er det lovende med tanke på hva vi kan vente fra Grønlie framover: Hans format er større enn den pedantiske hardcore-filologiens tvangstrøyer.

Slik slutter han parafrase #2: «Noen ting, noen folk, må bli møtt med pur forakt, andre fortjener all din respekt.» Mon det. Dette får iallfall meg til å lure på hva som skal til av ståsted for å si sånt. Dante, Grønlie, jeg.

Send e-post til:  post(a)kader.no dersom du har spørsmål om eller kommentarer til denne websiden.

Copyright © 2004 Kaderprosjektet