Information in English
Informationen auf Deutsch
|
Hvilken hønsegård?
Omfangsrikt og reflektert om HELE forfatteren Machiavelli.
Trond Berg Eriksen: Machiavelli anmeldt av Jon Rognlien 16. oktober 2006 for Klassekampens bokmagasin
Det første som slår meg når jeg åpner denne nye boka til Trond Berg Eriksen, er hvordan alle hans bøker henger sammen gjennom sin stil. Det er en tydelig stemme til stede i tekstene, en stemme man også har hørt i foredrag, forelesninger og på radio. Det er ikke noen typisk muntlig stil – det er snarere noe midt mellom muntlighet og skrift, nemlig forelesninger. Og her er TBE mester. Få kan bygge opp et show så godt som han, i dosering av opplysninger, narrativ struktur og retoriske sprang. Få andre vil våge å posere så tydelig i stoffet som <I>den som vet,<I> overfor alle dem som <I>ikke<I> vet. Likevel kan man spore en utvikling – TBE er nå mer dreven, bruker færre utropstegn og billige forhånelser enn før, og han lar mer av egen tvil og søken komme til syne. Bra!
Forfatteren har bak seg mange utgivelser på ulike felter. Han har skrevet bøker av denne typen om Dante og Augustin, han har skrevet fra medisinens historie og om jødehat, han har redigert større verk og ytret seg i mer polemiske, personlig essays. Selv er jeg mest begeistret for denne siste kategorien, fordi det er her hans sarkastiske humor treffer best. Det er morsommere når han polemiserer mot levende professorer som kan ta igjen, enn når han kommer med nedlatende karakteristikker av Gucciardini eller Savonarola. Årets TBE-bok er utmerket på en rekke måter. Den gir et sjeldent komplett og korrigerende overblikk over Machievelli – denne merkverdige og ofte misbrukte renessansefiguren. Et ferskt eksempel på slik misbruk var et flåsete Aftenposten-essay etter Italias seier i fotball-VM, der det ble hevdet at treneren nok anvendte Machiavelli for å gjøre spillerne rå og ansvarsløse. Dette føyer seg inn i rekken av utsagn som vil knytte Machiavelli til en italiensk "folkesjel" – som om det ikke finnes kynisme overalt hvor mennesket ferdes.
Sånt kunne TBE aldri ha skrevet. Når han går løs på Machiavelli, orienterer han seg bredt i omgivelsene, tar rede på hele den litterære produksjonen, kartlegger liv og virke – han stopper ikke opp ved Fyrsten. Alle de andre tekstene leses naturligvis ikke like grundig – han har vel jobbet ca 127 ganger så mye med Fyrsten som han har gjort med språktraktaten, men han tar også denne lille perlen med, og refererer innholdet kort og greit til glede for alle som ikke vil ta seg tid til å lese den selv. Jeg synes nok ikke hans tolkninger av komediene er helt gode – til det mangler kontekstualisering i forhold til andre renessansekomedier – men det er ikke noen vesentlig innvending. Mens vi venter på Lone Klems bebudede bok om renessansens teater og Kristin Gjerpes traktat om Giordano Bruno, gir TBE oss fine appetittvekkere. Det er uansett analysen av Machiavellis politiske erfaringer og hans anvendelse av dem i sakprosatekstene som er prosjektets omdreiningspunkt. Her gjøres godt arbeid. Faget idéhistories store styrke – og svakhet – er at utøverne kan kontekstualisere i det uendelige, i alle retninger. Ingenting er egentlig irrelevant, hva enten det er kronologiske fakta, forutgående litteratur og filosofi – men også vår tids erfaringer og tanker. Det finnes ingen start, ingen slutt. Idéhistorie er dermed kanskje ikke et fag, det er snarere noe man bedriver. Kvaliteten ligger i evnen til å bygge opp en indre nødvendighet i resonnementet. TBE er så scenevant i det han gjør at man kan se ham for seg der han står på torget og polemiserer mot sitt forskningsobjekt, Machiavelli. Men hvorfor ikke? Er det ikke meningen at vi skal tenke videre på fortidens stoff? Mot slutten av boka kommer det mange velformulerte refleksjoner å bli klokere av: I den senkapitalistiske hensynsløshet blir han betraktet som noe av en helgen – slik Marki de Sade kunne feires som en helgen av surrealistene – fordi Machiavelli angivelig kalte en spade for en spade. Og det er alltid fortjenestefullt – hvis det virkelig er en spade det dreier seg om. Men Machiavelli så spader også der hvor de ikke fantes, og han overså en mengde andre redskaper som må til for å holde en hage i orden. [...] Grunnbristen i hans prosjekt er at han ikke innser at politikken trenger normer utenfra, fordi den ikke kan begrunne seg selv.
Nå må ikke dette forstås slik at TBE framstiller Machiavelli på en ensidig, platt, negativ måte. Nei, polemikken er godt fundert på vidstrakt aksept av hans betydning i å avsløre falskhet og hykleri, hans skarpe blikk og sterke vilje til å trenge gjennom f eks pavestolens mange falske fasader. TBE elsker Machiavelli, men kjærligheten er alt annet enn betingelsesløs.
Noen spørsmål må knyttes til den kommenterte litteraturlista til slutt i boka. Her regnes det opp 113 bøker, hvorav 46 har fått en kommentar. Disse kommentarene varierer fra typen "Omstendelig og uleselig", "noe oppstemt og skravlete" og "nærsynt" til "uunnværlig", "uten vrøvl" og "langt bedre enn sitt rykte". Men hva med de 67 bøkene uten kommentar? Er de likegyldige? Og hva er kriteriene for utvalget? Hvorfor er ikke Kincks store Renæssansemennesker fra 1916 nevnt? Den gjorde jo det samme kontekstualiseringsarbeidet rundt Machiavelli som TBE gjør i år – naturligvis med andre forutsetninger. Og siden oversettelser føres opp, hvordan kan man da unngå Magnus Ullelands Alrunen? Jeg synes også en nedsettende karakteristikk av en norsk Fyrsten-oversettelse er problematisk. TBE skriver: "Trenger en grundig revisjon. Langt bedre er både [to tidligere oversettelser]”. Her deler han suverent ut ukyndighets-stempelet uten å begrunne det. Sånt kan man ta opp med oversetteren/forlaget og spare leserne for. Lettvint litteraturkritikk hører hjemme på kneiper eller i avisspalter, ikke i stående bøker.
Reven er en figur Machiavelli selv brukte som bilde på sluhet og kløkt. Muligens anså han seg også som en rev. Men "hønsegården" i tittelen kan da ikke ha noe særlig med Machiavellis omgivelser å gjøre? Selv om det fantes tåper og fjols som lot seg lure av reven, var det vel ganske andre dyr enn høner han møtte i maktens korridorer. Kanskje hønsegården bare har gitt seg selv, som fast uttrykk, eller er det TBE som opererer i en hønsegård? Hvis så, kom ut i jungelen!
|