KADERPROSJEKTET

Hvor bra og dårlig var prosjektet ml i Norge? 70 prosent bra? 70 prosent dårlig? 30 prosent likegyldig? 100 prosent nødvendig?

I den ideologiske debatten som fra tid til annen blusser opp med skråblikk tilbake mot søttitallets marxistiske revolusjonshunger – nå sist mellom Bjørgulv Braanen (BB) og Bernt Hagtvet (BH) – reises det krav om store standpunkter: Fordømmelse eller tilslutning til «Revolusjonært marxistisk grunnsyn» eller menneskerettslige «overlover». Det blir et enten eller, på den ene siden må revolusjonsbarnet være Rosemarys baby, på den annen side kan vi ikke risikere at det slås ut med badevannet.

Men for mange er det ikke sånn. For mange er det blandet, det er litt bra og litt ikke så bra. Noen liker å snakke om 70 prosent det ene og 30 prosent det andre. Andre avviser problemstillingen og har kommet til at det er meningsløst å gi en verdivurdering av et fenomen som var en realitet i sin samtid, og som spilte den rollen det måtte spille. Et slikt syn kan på den ene siden virke stoisk veloverveid, på den annen kan det virke som et forsøk på å gjemme seg vekk under historiens ubønnhørlige hjul.

Men for mange er det ikke sånn. For mange er det blandet, det er litt bra og litt ikke så bra. Noen liker å snakke om 70 prosent det ene og 30 prosent det andre. Andre avviser problemstillingen og har kommet til at det er meningsløst å gi en verdivurdering av et fenomen som var en realitet i sin samtid, og som spilte den rollen det måtte spille. Et slikt syn kan på den ene siden virke stoisk veloverveid, på den annen kan det virke som et forsøk på å gjemme seg vekk under historiens ubønnhørlige hjul.

 Den italienske forfatteren Erri De Luca besøkte nylig Bjørnsonfestivalen i Molde. Hans nest siste bok «Montedidio» har nettopp kommet ut på norsk, til strålende kritikker. Dette er en oppvekstskildring om en liten gutt i etterkrigstidas Napoli, der De Luca selv vokste opp. USAs femte flåte hadde sitt hovedkvarter i Napoli, og de nye herrene hadde omgjort byen til «Middelhavets største horehus», i følge De Luca. Drita fulle amerikanske marinesoldater dominerte bybildet, de hojet og skrek i de trange gatene og pisset over alt. Stanken av amerikansk fyllepiss er et av De Lucas sentrale barndomsminner.

Han flyttet fra Napoli 18 år gammel, men når jeg i et intervju spør ham om hvor han flyttet, svarer han: «Jeg flyttet fra et sted og til en epoke. Der jeg kom var gatene fulle av unge mennesker som protesterte, og de sto ikke på fortauet. De var midt ute i gata. Jeg ble slukt opp av folkemassen og kom ikke ut igjen før etter 12 år.» Da var det blitt 1980, og den italienske venstresida var smadret av statens blytunge angrep. Den revolusjonære massebevegelsen «Lotta Continua», («Stadig kamp») hadde oppløst seg selv i 1976 etter en kongress der ledelsen ble kritisert sønder og sammen for å ha stilt til valg og forsøkt den parlamentariske vei. Mange av aktivistene valgte væpnet kamp, som de oppfattet som legitimt selvforsvar mot statens ytterliggående undertrykking av opposisjonen.

To   år   senere   ble   den   kristeligdemokratiske lederen Aldo Moro kidnappet og drept, etter sigende av de Røde Brigader som i likhet med de høyreekstreme mislikte at Moro hadde åpnet en dør for å snakke med kommunistpartiet (men nå er det en utbredt oppfatning at det var de hemmelige tjenestene som sto bak drapet). Frontene ble skjerpet. Og i 1980 silte Fiat ut titusener av radikale arbeidere på kjempefabrikken Mirafiori og ga dem sparken, med storstreik og blokade som resultat. Erri De Luca var en av dem som fikk sparken, og for ham markerte dette slutten på den politiske aktiviteten. Han fortsatte imidlertid som proletær arbeider i 16 år til.

Italias 70-tall endte i blodbad og massefengslinger. Gli anni piombo («bly-årene») blir denne tida gjerne kalt. Fremdeles sitter 200 aktivister fengslet, og omlag 100 lever med politisk asyl i Frankrike innvilget av Mitterand – et asyl som nå kan bli annulert etter italiensk press, med påfølgende utlevering og retterganger – for saker som er 25 år gamle eller mer. (Erri De Luca er en av de få som har hevet røsten mot dette løftebruddet i en modig artikkel på førstesiden av Le Monde 22. februar i år, en artikkel som mildt sagt høstet storm i Italia.)

Noe ganske annet enn situasjonen i Norge, altså, og et tankekors når man studerer og debatterer den norske venstresida generelt og ml-bevegelsen spesielt. Ikke bare var konflikten den gang mye kvassere i Italia, men den er blitt stående slik den sto, og ingen ville drømme om at det skulle være mulig å presse myndighetene til nå å innrømme at det var ulovlig å holde øye med hva radikalerne drev med. Når jeg forteller italienske kamerater om «Jeg vil se mappa mi»-fenomenet, gjør de store øyne og rister på hodet. Det var borgerkrig det som foregikk i Italia, om enn i begrenset skala. De hemmelige tjenester hadde ferdige opplegg for «fascistiske» militærkupp og engasjerte seg i den svarte terroren (bomber mot sivile – Piazza Fontana i Milano, togstasjonen i Bologna, flere bomber på toglinjer).

Dette er naturligvis aldri blitt innrømmet i fullt monn, i høyden har man klart å få fram et begrep om servizi deviati – «hemmelige tjenester på avveie». Mens her i Norge har 68-generasjonen klart å vaske av seg stempelet som statsfiender, ved å få staten til å innrømme at overvåkingen av venstresida i hovedsak var lovstridig. Som om opprøret bare var en bløff, en motesak, teatersport, fiksjon. Men det var det jo ikke. Ihvertfall ikke bare det.

Det er mange meninger om hva som var riktig og hva som var galt med norsk venstreside på 70-tallet. For mange var ml-fenomenet det sentrale, mens for andre var maoismen et blindspor som ødela mer enn den fikk til. Det er også stor uenighet om hva man egentlig oppnådde.

Fra Italia forteller Erri De Luca om hvordan aktivistene i Lotta Continua oppnådde mange viktige resultater. De gikk inn i fabrikkene der arbeidere ikke hadde lov å snakke med hverandre ved samlebåndet og måtte be om lov til å gå på do. De okkuperte tomme bygårder for å gi bolig til hjemløse. De fikset strøm til slumområdene ved å montere piratkabler fra kraftlinjene. De oppnådde en mengde positive resultater. Og de gjorde motstand når politiet kom for å rydde. Vellykket motstand som fikk myndighetene til å gå i fistel og vedta strenge lover som ga politiet vide fullmakter til å bruke all slags avlytting og overvåking, og så mye våpen de måtte ønske. Slik begynte den væpnede kampen, ifølge De Luca. De revolusjonære måtte også skaffe seg våpen.

Lotta Continua kan sies å ha hatt noe av den samme plassen i sin samtid som ml-erne hadde i Norge. Bevegelsen var en hovedkanal for de marxistiske variantene av ungdomsopprørets strømninger, men den skiller seg klart fra den norske motparten. Ikke bare fordi den ikke hadde noen stram ideologisk kjerne eller noen sentralistisk organisasjon, men fordi den evnet å speile sin samtid i større grad enn de norske maoistene i og med at de slapp å diskutere i timevis hvorvidt Stalins brutale utrenskinger var et gode eller et onde: 70/30. Lotta Continua var en antiautoritær organisasjon med en antiautoritær struktur, og som sådan kanskje et mer relevant uttrykk for de globale, antiautoritære ideene som dannet kjernen i ungdomsopprøret, enn den norske ml-bevegelsen som baserte sin organisasjonsmodell på det leninistiske idealet. Maoistene i Italia ble aldri mer enn en av mange mikrogrupper i innbyrdes strid.

At de norske maoistene oppnådde en så stor relativ suksess som de gjorde midt oppi en bølge av opprør mot autoriteter er et av de paradoksene vi studerer i det pågående Kaderprosjektet (se www.kader.no). Det kan være grunn til å tro at det sentraldirigerte partiet kanskje ikke var så sentralt dirigerende når det kom til stykket – i hvert fall ikke ute på arbeidsplassene. På klubbnivå på de enkelte bedriftene ser det ut til at AKPs representanter stort sett gjorde som de selv ville, med utstrakt autonom fortolkning av sentrale direktiver. Men et slikt inntrykk kan også skyldes at våre intervjuobjekter ser tilbake på denne tida med et forsonende lysskjær.

Mange av de vi har intervjuet i prosjektet uttrykker sterk kritikk til AKPs demokratiske underskudd, men mener at det ble oppnådd mye ute i industrien. Det var en glede å være sjølproletarisert, og mange steder fikk de sinte radikalerne skapt ny bevissthet hos arbeidskollegene rundt viktige spørsmål om rettigheter og arbeidsmiljø. Men partiet sviktet arbeiderne. Sentralt ville man aldri høre på hva arbeiderne sa, fordi man hadde alle svarene på forhånd. «Vanlige folk», som ikke hadde riktig politisk nivå, kunne ikke bidra med noe og hadde heller ingen reelle kanaler inn i partiet. En arbeiders drøm om å ta fagbrev og komme seg videre i livet ble sett på som feil. Det var den ufaglærte, proletære arbeideren som sto klar til å fylles av maoistiske teser som var idealet.

Eller var det muligens helt motsatt? Var det nettopp gjennom den strenge organiseringen det i det hele tatt var mulig å oppnå noe? Og kanskje det heller ikke var så forferdelig strengt, kanskje ml-bevegelsen i bunn og grunn var anarkistisk, slik enkelte tidligere super-kadre etterhvert ser ut til å mene? Kanskje det ikke var like strengt overalt? Og kanskje ideologien ikke var så sentral som mange har trodd. Selv om bevegelsen muligens ikke lærte så mye av de ekte arbeiderne, så lærte kanskje den enkelte sjølproletariserte mange viktige ting om livet?

I det nylig utkomne Samtiden 3/2004 har sosiolog og tidligere sjølproletarisert ml-er Jon Ivar Elstad publisert en større artikkel: «Arbeiderklassen tur/retur». Han gjennomgår her en del av bakgrunnen for maoistenes utmarsj i arbeidslivet, og de ulike årsaker til at de fleste marsjerte tilbake igjen. Elstads hovedspørsmål er hva som gjorde at det borgerlige samfunn var så forferdelig redd for at maoister skulle komme ut på bedriftene. Det er jo nå velkjent at det foregikk utstrakt samarbeid mellom de enkelte bedriftsledere, sosialdemokratiske fagforeningspamper, bedriftsorganisasjonene sentralt og de hemmelige tjenester (servizi deviati).

Ikke kunne ml-erne mistenkes for å drive industriell sabotasje, og mange av dem var dyktige arbeidere som vant respekt blant kollegene – det har også vi fått bekreftet gjennom intervjuer i Kaderprosjektet («Pål Steigan var veldig flink til å vikle transformatorer, han lærte yrket på rekordtid».) Nei, Elstad nærmer seg det samme synet som vi finner hos De Luca: Det var ille på mange arbeidsplasser og de aktivistene som gikk ut i bedriftene som et resultat av ungdomsopprøret, hadde en jobb å gjøre. Og de gjorde den. At man senere har sett industrien krympe i vesten og arbeiderutbyttingen flyttet til land der det er mye vanskeligere å drive motstand, kan vel ikke ml-erne klandres for.

Velkjent er Maos kryptiske prosentanslag da han sa at Stalin hadde hatt 70 prosent rett og 30 prosent gæernt. En typisk Mao-formulering som gir rikt rom for fortolkning og endring av innholdet alt ettersom det ene eller det andre blir ansett som riktig, og som i sin frapperende enkelhet hadde enorm tiltrekningskraft på vestlige ungdomsopprørere (særlig i Norge). I Kaderprosjektet inviterer vi våre samtalepartnere til å gi sitt eget anslag av prosenten «riktig/gæernt». Noen sier at det var 100 prosent gæernt, noen sier det var 50/50, noen avviser hele problemstillingen fordi man må forstå fenomenet utfra dets samtid, ikke utfra hvordan det ser ut i dag.

Men av de mange informantene som har kontaktet oss etter sommerens presseoppslag om Kaderprosjektet, er et flertall på «overveiende negativt»-sida. Ml-fenomenet var ikke bra. I høyden kan de gå med på 70 prosent gæernt og 30 prosent riktig. Det er selvsagt mulig dette speiler de faktiske forhold: At de fleste har endt opp med å beklage mesteparten av det de var med på innenfor rørsla. Men vi trenger flere av dem som har et i hovedsak positivt syn på sin egen tid i bevegelsen. Kaderprosjektets mål er å speile mangfoldet av erfaringer gjennom flest mulig ulike beretninger. Derfor retter vi nå en spesiell appell til 70-30-folk om å kontakte oss, selv om vi naturligvis også tar i mot flere henvendelser fra 30-70. Og vi hører svært gjerne fra dem som synes hele prosentangivelsen er noe tøv.

Send e-post til:  post(a)kader.no dersom du har spørsmål om eller kommentarer til denne websiden.

Copyright © 2004 Kaderprosjektet