KADERPROSJEKTET

At det var mange strømninger inn i – og ut av – 68, er utvilsomt. Mye skjedde før det man gjerne regner som midtpunktet i ungdomsopprøret, Paris mai –68, og veldig mye skjedde etterpå. Det er nok tvilsomt om det er riktig å regne begivenhetene i den franske hovedstaden i akkurat de ukene som så sentrale som man gjerne gjør – men de var det naturligvis for dem som var med og for franskmenn flest.

Da de store kullene av barn fra etterkrigstiden (1946-50) passerte puberteten utover 60-tallet, falt det sammen med en rekke fenomener: avkolonialiseringen av de gamle imperiene, Vietnam-krigen, kulturrevolusjonen i Kina, eksperimenter med nye og gamle psykedeliske stoffer, en gryende miljøbevissthet, en generell globalisering, mediaeksplosjonen, pop-kulturen osv. Mye spirte og blomstret blant de unge, og man benytter gjerne "ungdomsopprøret" som en samlebetegnelse for alt som foregikk omtrent fra the summer of love i San Francisco 1966[1] og et stykke ut på 70-tallet. Men ikke alt som rørte seg var opprørsk, og mange av opprørsbevegelsene tok underlige retninger.

De urolige ungdommene på 60-tallet rettet sin oppmerksomhet mot alt som var gammelt og avfeldig, mot autoritære og innskrenkede borgerlige levesett og oppfatninger, og man gledet seg til å leve i bedre tider – i "vannmannens tidsalder" eller i en eller annen anarko-kommunistisk postrevolusjonær idyll. Vage drømmer og esoteriske spekulasjoner hadde for mange vel så stor betydning som politiske analyser og organisert kamp.

Det kan være hendig å sortere alle strømningene i ungdomsopprøret i to hovedløp – det ene preget av hippieverdier, San Francisco, LSD, Beatles, mystikk, alternative samfunn og "drop out"-tendenser, med badtriper og junkavhengighet som verste-konsekvens; mens det andre løpet er preget av politisk kamp, marxisme, sjølproletarisering, geriljakrig, demonstrasjonstog, paroler og aggressive publikasjoner, med Baader-Meinhof-terrorisme, hyllest av Stalins brutalitet og Pol Pots redselsregime som verste-konsekvens. Det var særlig i Europa at det vokste fram en tendens som knyttet an til tradisjonell kommunisme og så den russiske revolusjonen og Sovjet under Lenin og Stalin (men ikke under Khrustsjov og Bresjnev) som eksempel til etterfølgelse. Kina spilte en viktig rolle, og Maos strategi med "ungdomsopprør ovenfra" – kulturrevolusjonen, som var blitt satt i gang i 1966 – ga de vestlige ungdommene inspirasjon og stoff til å starte sine egne kulturrevolusjoner. På denne måten fikk det politiske opprøret også en sterk kulturell komponent, men en komponent det skulle bli vanskelig å håndtere fordi den så ensidig gikk til angrep på all ”borgerlig kultur”. Hvor gikk grensene for borgerlig kultur? Skulle man brenne alle fioliner?

Begge disse to hovedstrømmene kommer til uttrykk i alle de vestlige, og mange av de østlige og sørlige, landene fra tidlig 60-tall og et godt stykke ut på 80-tallet. Rester og omfortolkninger av strømningene er også tilstede i vår tid, men ungdomsopprørets hegemoni er definitivt over. Kanskje det gikk over omtrent da også pønken etterhvert ble en vare til kjøp og salg på linje med alt annet.

Det har vært foretatt lite sammenliknende studier av ungdomsbevegelsene i forskjellige land. Selv ikke mellom de nordiske landene har det vært gjort slike studier, ikke engang mellom noe man skulle tro kunne ha artet seg ganske likt, men som i realiteten var veldig ulikt – de maoistiske bevegelsene, i Norge hovedsaklig kjent som AKP (m-l). Det pågående Kaderprosjektet – et frittstående forkningsprosjekt som intervjuer et større antall personer med varierende grad av tilknytning til ml-rørsla – vil bidra til å fylle noe av dette tomrommet ved å intervjue maoister også i Danmark, Sverige, Frankrike, Tyskland og Italia. Resultatet av disse intervjuene vil bli sammenholdt med opplysninger fra ulike kilder om maoistbevegelser i enda flere land, og kommer i bokform i 2007.

AKP – Norges største parti

At den maoistiske bevegelsen i Norge var spesielt sterk og spesielt vellykket, er et etablert faktum. Ikke minst har bevegelsens egen ledelse bidratt til dette, for eksempel hos Pål Steigan i På den himmelske freds plass, en bok som ligger ute på nettet i sin helhet. Det er flere påfallende elementer ved den norske varianten, ikke minst oppslutningen. Selv om medlemstall for den norske bevegelsen hemmeligholdes, viser alle anslag at den relativt sett er langt større enn samtlige europeiske søsterorganisasjoner (med mulig unntak for Belgia). Den store oppslutningen blant kunstnere, og da særlig forfattere, er også helt spesiell. Norske ml-ere kunne også notere seg stor suksess i offentligheten – alle andre bevegelser ble nødt til å forholde seg til ml, ikke minst takket være det høye aktivitetsnivået de organiserte maoistene viste i "frontorganisasjonene" – solidaritetsbeveglser, kvinnegrupper, aksjonskomiteer, fagofreninger – der de ofte opererte med skjult agenda.

"Dere må huske på at AKP var det største partiet i Norge på den tida," forteller en av våre informanter. "Ikke fordi vi hadde flest medlemmer, men fordi alle medlemmene var jævla flinke og jævla aktive. De andre partiene, for eksempel Arbeiderpartiet, hadde mange medlemmer i boka, men det var bare en liten håndfull som var aktive". En mange-årig Arbeiderparti-aktivist bekrefter dette: "Det vi syntes var verst, var at de tok de beste folkene, de som kunne gjort en god innsats, men istedet brukte opp kreftene på splittelser og fårfengte diskusjoner."[2]

Ytre, ikke indre splittelser

Den norske rørsla opplevde få splittelser av selve kjernen. De ganger det oppsto kriser og uenigheter, klarte lederne å takle dette uten at organisasjonen ble brutt opp.[3] Derimot var man involvert i en rekke splittelser ute i andre organisasjoner. Det typiske var at ml-ere jobbet for å få kontroll over en front, og at de som ikke aksepterte ml-ernes styre, splittet ut og dannet en ny organisasjon. Eksempler på dette finner vi i Vietnam-bevegelsen, Chile-komiteen, Palestina-fronten, Folkebevegelsen mot EEC osv.

Det var viktig å skaffe seg hegemoni på venstresida. Man jobbet utfra en analyse som sa at alle konflikter kunne forstås i et helhetsperspektiv og at det dermed måtte eksistere en nøkkel til hvordan man skulle håndtere alt. Denne nøkkelen fantes i marxismen-leninismen Mao Tse Tungs tenknig, et tankesystem som ble forvaltet og fortolket av Sentralkomiteen i SUF/MLG/AKP (m-l). I Norge ser vi få, om noen, eksempler på at andre har forsøkt å lansere en konkurrerende fortolkning av dette tankesystemet og hevde at deres fortolkning er mer egentlig enn de andres. Men det er derimot regelen i de fleste andre land, med en rekke konkurrerende mini-organisasjoner som resultat. Disse splittelsene og nydannelsene er gjerne preget av personlige motsetningsforhold og maktkamper. Også her skiller Norge seg sterkt ut: det er svært få eksempler på persondyrking og lederstrider i ml-rørsla, og de gangene slike motsetninger ble akutte, har den indre kjernen klart å håndtere problemet uten alvorlige splittelser som resultat. De som ikke klarte å være med, gikk som regel ut av rørsla og over i passivitet.

Mange av maoist-organisasjonene i andre land stilte seg nokså fritt i forhold til de ideologiske premissene. I Italia kommer de kjernemaoistiske gruppene raskt i skyggen av den maoistinspirerte, men mindre dogmatiske massebevegelsen Lotta Continua. Også i Frankrike får flere "løse" maoistbevegelser større betydning enn de mest dogmatiske – for eksempel Vive la Revolution, Ligne Rouge og Cause du peuple. Både Italia og Frankrike kan regne opp et to-sifret antall maoist-bevegelser, men ingen av dem kan sies å være i nærheten av et slikt hegemoni som den norske rørsla fikk.

Norge skiller seg altså ut når man ser på hvilken plass og struktur den maoistiske bevegelsen fikk, i forhold til andre tendenser og bevegelser. Mange teorier har vært lansert om hvorfor den norske maoistbevegelsen gjorde slik suksess i så vel utbredelse som varighet – det spekuleres i de pietistiske tradisjonene i Norge, i EEC-kampens betydning som vannskille på 70-tallet, i Norges spesielle plassering strategisk og historisk innenfor den vestlige alliansen, i de norske ledernes spesielle egenskaper og sammensetningen av individene i de sentrale komiteene, - men også i tilfeldigheter:  "flaks og en god porsjon dyktighet," som nøkkel-maoisten Pål Steigan uttrykker det.[4]

Morsomme bokstaver

Det skal ikke underslås at studiet av alle disse splittelsene og gruppene – det såkalte "bokstav-venstre" – også har sine komiske sider. I ettertid kan det være vanskelig å forstå det alvoret som har vært i virksomhet når bitte små grupperinger med bare en håndfull medlemmer gir seg til å diskutere skrifter og teorier så grundig at man ikke lenger kan være i hus med hverandre.[5] "Bokstav-venstre" oppviser en nærmest uendelig mengde variasjoner i navn på grupper og publikasjoner, der ord som arbeider, folket, kamp, sosialistisk, kommunistisk, marxistisk, marxist-leninistisk, Tjen Folket, Røde Fane, Gnisten osv går igjen. Bildet gjøres enda vanskeligere av at man til tider finner konkurrerende organisasjoner med samme navn fordi man er uenige om hvem som er de egentlige. Det hender også at noen griper tilbake og benytter navn som tidligere har vært brukt av andre (for eksempel var "Klassekampen" en avis for ungkommunistene før krigen). De mange forkortelsene kan leses som et symptom på en destruktiv fraksjonering som bare svekket opprørets muligheter til å få gjennomført ting, men man kan også lese disse bokstavkombinasjonene som avleiringer av aktiviteter som har vært ansett som betydningsfulle.

De nordiske ml-bevegelsene

Den første svenske ml-bevegelsen er Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (KFML), som ble dannet i juni 1967 og nærmest kollapset da Vietnamkrigen tok slutt. ”[G]runnlaget for ml-bevegelsen forsvant i 1975, da USA trakk seg ut av Vietnam,” sier Sköld Peter Matthis, som frem til da hadde sittet i ledelsen av KFML.[6] På det tidspunktet var dessuten den svenske ml-bevegelsen blitt splittet opp i flere små sektlignende organisasjoner. ”Från 1967 till 1976 var den maoistiska vänstern i Sverige framgångsrik,” skriver på samme måten den svenske ml-eren Bengt-Olof Lindbergh.[7] Han anslår at antallsmessig kan den svenske ml-bevegelsen på toppen ha tellet rundt 2500 aktive medlemmer.

”KFML må forståes i et perspektiv som går langt bakover. Partiet oppstod i en gammel bolsjevikisk tradisjon,” sier eks-maoisten Harald Holst.[8] Hva er så denne tradisjonen? En som har sagt noe om dette, er den svenske historikeren Klaus Misgeldt: ”‘Kommunismen i Sverige’ har aldrig varit någon enhetlig företeelse. Något liknande låter sig visserligen sägas även om andra ideologier och politiska ritningar, men kommunismen har ändå i särskild hög grad präglats av yttre och inre strider, som gör dess historia svår att få grepp om, hvilket i sin tur bestämmer den splittrande bild, som forskningen uppvisar.”[9]

Allerede et knapt år etter at KFML-fraksjonen hadde brutt ut av Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), ble også de rammet av fraksjonering. Våren 1968 gikk et mindretall inn for Gotfred Appels ”bestikkelsesteori”.[10] Dette mindretallet, ledet av Francisco Sarrion, dannet det som i ettertid ble kjent som Rebellrörelsen, en rendyrket politisk sekt. Rebellrörelsen, som særlig hadde støtte i universitetsbyer som Lund, Uppsala og Stockholm, kritiserte partiledelsen i KFML for å være autoritær. I tråd med bestikkelsesteorien gikk Rebellerna i Lund bl.a. mot dagskravspolitikken til KFML, fordi denne ville bidra til å bedre vilkårene for arbeiderne og slik motvirke det revolusjonære potensialet. Rebellbevegelsen imploderte imidlertid etter bare noen få måneder, og med den forsvant også bestikkelsesteorien fra svensk maoisme, selv om ideene fikk en kortvarig renessanse med Manifestgruppen som oppstod sensommeren 1971. Den mest langvarige effekten av opprøret, var at KFML ble varig svekket.

I 1970-71 skjedde det flere mindre splittelser i KFML, uten at noen av dem fikk stor betydning. En gruppe som derimot skulle få en viss betydning , var Kommunistiska Förbundet Marxist-leninisterna (revolutionärarna) (KFML(r)), som ble grunnlagt høsten 1970 av utbrytere fra KFML, ledet av forbundets tidligere nestleder Frank Baude. Tyngdepunktet lå i Vest-Sverige og Göteborg. Årsakene til bruddet var flere. (r)’arna, som de ble kalt, mente at KFML manglet den rette holdningen til klassespørsmålet, at partiet ikke klarte å ta et endelig oppgjør med sosialdemokratiet. For (r)arna var det viktig at partiet måtte være ett med arbeiderklassen og ikke heve seg over den kulturelt. Samtidig måtte man forkaste sosialdemokratiet og alle dets organisasjoner, inkludert de eksisterende fagorganisasjonene. (r)arna gikk derfor bl.a. inn for en strategi med ”ville streiker”.

Høsten 1972 ble KFML splittet nok en gang. Nå gikk det ut en fløy av partiet som mente at det var umulig å jobbe for revolusjonen innenfor KFML. Disse proklamerte dannelsen av en ny bevegelse, Marxist-leninistisk Fraktion (MLF). MLF hevdet også at KFMLs forbundsstyre ikke hadde rett til å lede partiet. De indre motsetningene ble imidlertid snart for store, og MLF ble oppløst alt vinteren 1973. De fleste av medlemmene gikk da til KFML(r).

Symbolsk handling

Ved årsskiftet 1972/73 endret KFML navn til Sveriges Kommunistiska Parti (SKP), og tok dermed tilbake det opprinnelige navnet på det partiet man hadde brutt ut av seks år tidligere.  Ledelsen i KFML mente at man da hadde nådd målsetningene fra 1967, og at tiden var moden for å stifte et revolusjonært parti. Det å ta tilbake SKP-navnet ble i så måte en viktig symbolsk handling. En fraksjon, hvor mange av de sentrale personene fra 1967 var med, mente at tidspunktet ennå ikke var inne og at det sentrale for forbundet fremdeles var å arbeide for en nasjonal front mot Sovjetunionen og VPK, samt oppslutning om forsvaret av Sverige. På partikongressen i 1976 ble hele den gamle partiledelsen ekskludert pga av motstand mot den nye linja. Denne nye linja ble samtidig preget av forvirring pga de stadige linjeskiftene som kom fra Kina, samtidig som den nye partiledelsens forsøk på å importere en ny sikerhetspolitikk etter modell fra AKP i Norge var relativt misslykket.

I april 1975 ble Kommunistiska Enhetsgrupperna (KEG) dannet av ekskluderte fra Clarté (ml). KEG tok et oppgjør med ultravenstrepolitikk og sekterisme hos KFML(r) og jobbet også for å få innkalt en femte kongress i KFML(r). KEG ble etter hvert styrket ytterligere gjennom avhoppere fra FML/SKP, KFML(r) og MLK, og våren 1980 endret partiet navn til Sveriges Kommunistiska Förbund Marxist-leninisterna (SKF (m-l)). I april samme året skiftet imidlertid partiet igjen navn, da til Kommunistiska Partiet i Sverige (KPS). I KFML(r) var det nå i hovedsak bare den vest-svenske delen igjen. I 2005 skiftet partiet navn til Kommunistiska Partiet.

Den siste splittelsen i SKP skjedde i november 1980, da Sveriges Kommunistiska Parti (m-l) (SKP (ml)) dannet som en reaksjon mot påstått høyrerevisjonisme i SKP. SKP (ml) byttet imidlertid snart navn til Sveriges Kommunistiska Arbetarparti (SKA). SKA la vekt på den aggressive rollen som Sovjetunionen spilte i verden og faren for en ny verdenskrig.[11] SKP på sin side beveget seg utover 1980-tallet bort fra maoismen, og i 1987 opphørte partiet å være kommunistisk. Samtidig skiftet partiet også navn til Solidaritetspartiet. I 1990 opphørte også dette partiet som et nasjonalt parti, men fortsatte å være representert i enkelte kommuner fram til midten av 1990-tallet.

Den danske ml-bevegelsen

I Danmark ble den partiforberedende organisasjonen Kommunistisk Forbund Marxister-Leninister (KFML) dannet i september 1968, et drøyt år etter den svenske bevegelsen med nesten samme navn. I størsteparten av det neste tiåret forble det danske KFML bare én av flere ml-organisasjoner i det internasjonale solidaritetsarbeidet i Danmark. Først i 1975-76 klarte man å oppnå en samling rundt KFML, og i november 1976 ble Kommunistisk Arbejderparti (KAP) dannet som en fortsettelse av KFML. I 1980 brøt imidlertid KAP med Kina og gikk etter hvert i oppløsning. Også perioden etter 1976 var preget av splittelser og nye partidannelser, og KAP hadde på det meste neppe særlig mye over 2000 medlemmer.[12] Selv om den maoistiske perioden varte fra 1968 til første halvdel av 1980-tallet, var det bare i tiden fra 1975-1980 at man kan snakke om at ml-bevegelsen spilte noen viktig rolle på den danske venstresida.

Man kan gjerne si at det danske ungdomsopprøret lente seg mer på den hippieaktige strømningen enn på den strammere kommunistiske. Fristaden Christiania og de mange kollektivene for alternativ livsstil rundt omkring i Danmark var mer fremtredende.Ting var imidlertid i ferd med å endre seg. Innenfor Slumstormerbevegelsen i København, en lettere anarkistisk bevegelse som okkuperte hus, hadde det utviklet seg en maoistisk orientert strømning. Våren 1972 organiserte de seg som Den revolusjonære Boligorganisation marxister-leninister (BOm-l). Det ble også tatt kontakt med KFML med tanke på et nærmere samarbeid, og aktivistene i BOm-l var i utgangspunktet klar til å underordne seg KFMLs politiske ledelse. Under KFML-paraplyen skulle BOm-l være en marxistisk-leninistisk frontorganisasjon på boligområdet. I utgangspunktet ble dette møtt med velvilje fra KFML, og man gikk i reelle forhandlinger for å nå frem til et formalisert samarbeid. Det viste seg imidlertid raskt at de to organisasjonskulturene var for forskjellige til at dette lot seg gjøre.

I hovedsak gikk dette på at KFMLs politiske arbeid var preget av en teoretisk og diskuterende form, og at organisasjonen fremdeles var i en konsoliderings- og gjenoppbyggingsfase. BOm-l på sin side, var preget av slumstormernes aktivisme og en tendens til å overvurdere klassekampens potensial og ens egne muligheter. Bruddet ble endelig stadfestet da BOm-l våren 1973 skiftet navn til Marxistisk Leninistisk Enhedsforbund (MLE). Resultatet var at samarbeidsforhandlingene strandet, og de to organisasjonene ble rivaler i stedet for partnere. Denne rivaliseringen kom til å stå helt sentralt for begge organisasjonene i de neste årene, og symptomatisk nok het BOm-ls internblad Tjen Folket, mens KFMLs tilsvarende het Kommunist. Begge hevdet å stå på de samme ideologiske og politiske prinsippene, og begge søkte kontakt og anerkjennelse fra andre marxistisk-leninistiske partier, særlig AKP (ml) i Norge og SKP i Sverige. I 1974 kom det til splittelse i MLE, der rundt halvparten av medlemmene meldte seg ut og gikk inn i KFML. Resten av MLE forsøkte å fortsette, men gav etter kort tid opp. I 1975 vedtok restene av MLE å oppløse seg selv og å anbefale medlemmene å gå inn i KFML, noe de fleste gjorde.

At KFML oppnådde praktiske resultater og var i stadig fremgang, betydde at spørsmålet om å danne et kommunistisk parti kom på dagsorden. På KFMLs kongress i november 1976 ble det vedtatt å legge ned KFML og stifte et marxist-leninistisk kommunistparti under navnet Kommunistisk Arbejderparti (KAP). Samtidig ble det vedtatt et nytt arbeidsprogram som skulle avløse programmet fra 1970.

Det kan i ettertid stå som et paradoks at partiet ble stiftet like etter Maos død og arrestasjonen av Firerbanden, da den kinesiske revolusjonens framtid så mer usikker ut enn noensinne. Det er imidlertid vanskelig å finne noen usikkerhet om disse spørsmålene i KAPs program. Marxismen-leninismen-Mao-Tse-tungs-tenkning var det ideologiske grunnlaget, og fellesskapet med Kina og Albania ble slått fast, selv om man allerede da vanskelig kunne overse kløften som var i ferd med å åpne seg mellom de to fyrtårn-landene.

Den norske håndteringen

Når man skal svare på spørsmålet om hvorfor det ble så annerledes i Norge, er det greitt å begynne med et annet spørsmål: Hva var annerledes i Norge? I alle fall tre momenter skiller seg umiddelbart ut. For det første oppstod ikke den norske ml-bevegelsen som et resultat av en splittelse i en organisasjon. Tvertom tok ml-erne over en eksisterende organisasjon, SUF, og kunne fra første stund ta i bruk dens organisasjonsapparat. I Sverige og Danmark var det mindretallet i en annen organisasjon som måtte gå ut og begynne på bar bakke organisatorisk. Dette gjorde også at den norske ml-bevegelsen umiddelbart kunne materialisere seg over nesten hele landet, og slik være – men ikke minst gi inntrykk av å være – en stor og koherent bevegelse.

En annen forskjell ligger i at den norske ml-bevegelsen vokser ut av et sosialdemokratisk parti, Sosialistisk Folkeparti (SF), mens de svenske og danske partiene splittes ut fra kommunistpartiet. I forlengelsen av dette ligger også at den norske ml-bevegelsen på mange måter tilhørte en annen generasjon enn den svenske og danske. De sentrale norske ml-erne er typisk født i de første årene etter 2. verdenskrig, mens f.eks. Benito Scocozza og Gottfred Appel i Danmark og Nils Holmberg og Bo Gustafsson i Sverige alle er født før 2. verdenskrig. De norske ml-erne var dermed på godt og vondt mindre belastet med tradisjoner og kulturell ballast.

En tredje forskjell ligger i ml-bevegelsens innhold. Mens den svenske og danske utgaven i hovedsak var basert på solidaritetsarbeid og kamp mot imperialisme, politiske spørsmål som bare i liten grad handlet om den hjemlige hverdagen, knyttet den norske bevegelsen seg etter hvert opp mot eksisterende radikale venstretradisjoner; avholdskamp, målsak, korsang, lavkirkelig kulturkamp, Nei til EF, sentrum-periferi osv, og inkorporerte disse i sitt ml-univers. Dette avfødte samtidig en særnorsk skikkelighets-kultur i bevegelsen; man skulle se ordentlig ut, klippe håret, si nei til fri sex, ta på bh’en igjen osv. Med dette hadde bevegelsen ikke bare flyttet seg langt unna 60-tallets kulturelle frigjøring, men på mange vis blitt dens rake motsetning. Ml-bevegelsen kom til å representere orden, i motsetning til den uorden mange hadde funnet innenfor Det nye venstre og ungdomsopprøret.

Den norske ml-identiteten ble konstruert med en virkelig og ektefølt kjerne. Til dette kom det at medlemmene ser ut til å ha hatt et nesten forbausende fritt forhold til hvilke saker som kunne gis et ml-innhold, mens svenske og danske ml-ere i hovedsak begrenset seg til mer tradisjonell marxisme. Samtidig hadde den norske ml-bevegelsen større organisatorisk kraft til å kunne bruke disse sakene. Dette gjorde sitt til at den norske ml-bevegelsen hadde mer langvarig innflytelse, samtidig som det også kan være en forklaring på hvorfor det ikke oppstod konkurrerende ml-organisasjoner i Norge.

Hovedtrekk i de nordiske forskjellene

I Sverige lykkes man med å skape en bred front og dominere solidaritetsarbeidet, men dette viser seg å være tidsavhengig og når denne komponenten faller bort, er rørsla ferdig. At virkefeltet for organisasjonene blir så lite, gjør at det blir hardere kamper om å definere det, med påfølgende splittelser.

I Danmark mangler man organisatorisk kraft til å gjøre noe ut av 60 og 70-tallets radikale bevegelser, inkl. EF kampen og solidaritetsbevegelsene. I stedet bygger man seg opp gradvis gjennom boligaksjonen og innsats i fagbevegelsen. Når maoistene får medgang skjer det imidlertid for hurtig, slik at man ikke greier å kanalisere energien gjennom skolering og partiorganisering, og det hele blir kaotisk og grunnlag for misnøye som får fritt utløp når partiet åpner for generell debatt i 1980-81. Også i Danmark blir det maoistiske feltet lite, og det er harde kamper om å definere det, med påfølgende splittelser.

I Norge overtar man et fullt operasjonelt partiapparat og bygger dette ut gradvis. Medlemstilgangen blir sluset og kontrollert, og man er nøye med partibyggingen og skoleringen av de tillitsvalgte. Dermed har man mer kontroll og kan styre energien i større grad. At det maoistiske feltet får en mye større utstrekning, der det er mulig å utfolde maoistisk energi på mange forskjellige felter, kan muligens bidra til å forklare hvorfor det ikke oppstår vesentlige splittelser inne i rørsla.

Fotnoter

Send e-post til:  post(a)kader.no dersom du har spørsmål om eller kommentarer til denne websiden.

Copyright © 2004 Kaderprosjektet