Information in English
Informationen auf Deutsch
|
Idyllen på vrangen
Simen Ekern: Berlusconis Italia – historier om makt, mafia og motstand 246 sider, Cappelen 2006 Anmeldt av Jon Rognlien 9. oktober 2006 for Klassekampens bokmagasin
En av de mest forslitte klisjeer, som reproduseres i stadig nye bøker, er Det Idylliske Italia, gjerne rikelig illustrert. Skjønnmalingen av denne Middelhavets navle, dette Europas underliv, kan spores langt tilbake, og hos oss trekkes det gjerne fram at Ibsen fikk sin forløsning gjennom møtet med det milde sør. Om det var klima, lett tilgjengelig vin eller beundrende eksil-skandinaver som hjalp mot kunstnerisk forstoppelse, forskes det stadig i. Iallfall er det sikkert at begeistringen ikke skyldtes dyp kjennskap til italienske forhold – hverken politisk eller kulturelt. Ikke noe galt i det. Ibsen elsket uansett Italia, slik store grupper nordmenn også gjør. Man elsker lyden av språket, mat og vin, musikk og lyrikk, monumenter og ruiner. Pinjekledde koller og lange strender. Man elsker også det litt harry (latin lovers) og det skumle (mafiaen – vel og merke på avtsand). Det neste nivået av begeistring kommer med innsikt i historie og samfunnsliv. Politiske sammenbrudd, korrupsjon, nepotisme i årtusengamle institusjoner: pavestolen, det venezianske oligarkiet, de opprørske bystatene i nord og kongeriket i sør. Men man trenger ikke gå så langt tilbake for å la seg friste av det labyrintiske, bloddryppende og grenseløst kyniske. Det er nok å se på Italia etter Mussolini, det anti-kommunistiske, kristeligdemokratiske Italia som i samråd med CIA håndterer verdens største – tidenes største – kommunistparti, eller til og med bare se på de siste 15 årene, ”Berlusconis Italia”.
SAMRØRE Italia er alle konspirasjonisters favoritt, fordi her er faktisk konspirasjonene bevist! Det finnes omfattende dokumentasjon av samrøre mellom Vatikanet, mafia, CIA, frimurere, kristeligdemokrater, sosialistpartiet, fagrørsla, bankvesenet, rettsvesenet, statsbedrifter, innenriksdepartementet, forlagsbransjen, ordensmakten, de militære styrker, det statlige kringkastingsselskapet, private entreprenører, multinasjonale selskaper og en rekke skjulte strukturer. Dokumentasjonen av denne samrøra er en litterær sjanger som kan spores mange hundre år tilbake, til Dante, Machiavelli og Pietro Aretino, som alle utga skarpe analyser av råtne politiske systemer. I vår tid er dette vokst til en anselig industri med digre bokstabler i alle bokhandlere og en jungel av magasiner, fanziner og nettsteder. Dietrologia er samlebetegnelsen – "læren om det som ligger bak". Det er i dette feltet Simen Ekerns ferske bok om Italia befinner seg. Den unge (31) idéhistorikeren og dagbladjournalisten har drevet med Italia i ca fem år, og han har benyttet tiden godt. Boka viser bakgrunnen for Berlusconis inntreden i politikken, og beretningen går helt fram til dagen idag, nesten. Ekern har også med grundige reportasjer fra to av de heiteste problemområdene i dagens Italia: Kampen mot organisert kriminalitet og håndteringen av den voldsomme innvandringsbølgen som skyller inn over strendene – levende og døde. Ekern er en proff journalist som snakker til dem som ikke vet like mye om stoffet som han selv, derfor er teksten mer info enn drøftelser. Det som kommer av kommentar er gjerne sitater fra italienske rikssynsere som Ekern har oppsøkt med kloke spørsmål. Problemet med slike kommentarer er at de kan anta en altfor generell karakter, der eksperten forklarer hvordan "italienere" er og tenker. En slik forenkling kan tildekke viktige motsetninger som det politisk interesserte menneske må sette seg inn i.
KOSMETIKK OG KLOVNERIER Dessverre går Ekern i den fellen mange journalister går i, nemlig å overdrevent vektlegge noen marginale aspekter ved Berlusconis figur, som f.eks at han har latt foreta kosmetiske justeringer av sitt private utseende. Det klovn-aktige ved denne mannen får en altfor stor plass i forståelsen av ham, og man risikerer å glemme at han er en politisk aktør med program og tyngde. Mange lurer på hvordan Berlusconi kunne vinne og vinne igjen, når man vet at han er juridisk frynsete og at ikke alle blir rike bare det sitter en rik mann ved rattet. Her holder det ikke å si "Kanskje italienerne ikke vil ha rene hender" (s. 45). Hvilke italienere? Ekern hopper over de enorme klassemotsetningene som finnes i et land der 5 % av befolkningen eier 80 % av all eiendom (altså helt annerledes enn i "selveier-Norge"). Det finnes en klasse med "små-Berlusconier" – entreprenører og kremmere – som ønsker å klatre og ikke går av veien for å hjelpe seg selv og andre oppover. Det uhyre byråkratiet som bare har est i en ubrutt linje fra romertiden fram til i dag, må smøres med oljedrypp i alle ledd. Alle smører og alle vet det. Det vil si – alle de som deltar i maskinen, med store og små eierinteresser. Berlusconi er deres mann. Berlusconi sier at nok er nok i korrupsjonsoppryddingen – lovene er altfor strenge og skulle vi fulgt dem, ville ingenting virket. Han har her er et poeng som fenger, fordi det er sant. Lovene og forordningene er – muligens med hensikt – utformet slik at de befordrer kriminalitet. Gevinsten for makthaverne ligger i at man får en befolkning av medskyldige. En annen tendens som favoriserer Berlusconi er kritikken av sentralmakten i Roma. Berlusconi er fra Milano, en by med høyt næringstempo, innovasjon og smidighet. Han kruser på en bølge av kritikk mot "Roma Ladrona" – den dekadente, uproduktive, adelige og arrogante hovedstaden. Berlusconi evner å framstå som det produktive småfolkets mann mot de tunge kontorenes treghet.
VENSTRESIDE? Var det venstresida som vant da Berlusconi med knapp margin ble flyttet ut av Palazzo Chigi i april? Tja, det er iallfall en koalisjon der det eneste betydelige kommunistpartiet – Rifondazione – deltar på en forpliktende måte. Men sjefen, Romano Prodi, hvem er han? Simen Ekern beskriver ham i stereotype vendinger: en litt keitete, solid, tenksom professor, som vil ha fornuft framfor klovnerier. Ekern forteller ikke at Prodi har bakgrunn i det Vatikan-tro, byråkrativennlige kristeligdemokratiske partiet. Han forteller heller ikke at Prodis koalisjon strekker seg omtrent helt fra RV til KrF/Høyre, hvis man skulle sammenlikne med Norge (mens Berlusconi har sin politske bakgrunn i sosialistpartiet!). Det er to høyrefløyer som står mot hverandre – spektakulært autokrati mot baktungt byråkrati. Det kan godt hende Rifondazione har gjort klokt i å inngå i Prodi-alliansen, utfra en analyse om "alt annet enn Berlusconi". Men samtidig har dette ført til en lumsk knebling av venstresida, der dyptgripende reformer i f.eks pensjonssystemene kan gjennomføres uten reell mulighet for opposisjon fra fagbevegelse og venstrepartier. Adskillig skumlere enn SVs flate tango med norsk makt. Var det noen som sa at EU hadde venstrestyre mens Prodi var topplederen i unionen? Nei, det var ikke det. For Prodi er ikke, har aldri vært og kommer aldri til å bli noe annet enn den tilsynelatende godslige landsbypresten med direkte linje til Ratzinger. Et dilemma for venstresida, med andre ord.
|