KADERPROSJEKTET

Noe er iferd med å skje med bildene av den maoistiske rørsla i Norge. Der vi før var vant til en tvedeling, med én leir som snerret mot uforstand og råskap blant ml-erne, og én leir som hadde hendene fulle med å forklare hvor naturlig og sunn rørsla var, kan vi nå se en begynnende pluralisering av fortolkningene, der de svarte og hvite generalforklaringene splittes opp i mange fargerike fragmenter. Hans Petter Sjøli har kommet med boka "Mao, min Mao", Hans Petter Moland med film, Kaderprosjektet samler inn beretninger fra menige ml-ere, UiO-professor Førland forsker på ungdomsopprøret, Håkon Kolmannskog skriver avhandling om linjeskifter i sentralkomiteen, tidsskriftet ARR skal lage temanummer om 68-generasjonen. Nye generasjoner stiller nye spørsmål. Men dette er en smertefull prosess for enkelte aktører, både på den ene og den andre siden.

BREV TIL EN SJARLATAN

Tidlig på nyåret (2/1) publiserte Klassekampen en artikkel av Morten Falck under MAO-vignetten, med tittel: "Brev til en historiker", et brev rettet til KK-journalist og forfatter Sjøli. Falcks tekst er interessant, både utfra hva som står der, og utfra hva som ikke står der. I den interne litteraturen om ml-fenomenet plasserer Falck seg i tradisjonen etter Pål Steigans memoarer "På den himmelske freds plass", og ikke i det feltet som Tron Øgrim prøvde å åpne med sine problematiserende bøker "Marxismen - vitenskap eller åpenbaringsreligion?" fra 1979 og "Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l)" fra 1982. Falcks artikkel kan ses som et bud på historien som nå begynner å bli fortalt om ml-rørsla. Med en viss rett kan man anse artikkelen som et svar fra AKP på den framstillingen Sjøli ga av ml-rørsla i sin bok. Ikke minst er dette relevant fordi partiet ellers har ytret svært lite om boka, og fordi Falck presenteres som medlem av AKP, noe han har vært siden starten.

Teksten er bygget opp med omhu. Raskt gjør Falck seg ferdig med Sjøli som forsker ved å påpeke noen nokså marginale feil – en etnograf er blitt biolog og teen de drakk på sekstitallet var ikke grønn. Falck bryr seg ikke om å sannsynliggjøre at akkurat disse feilene skulle påvirke noen viktige sider av framstillingen – nei, han bruker dem bare til å delegitimere sin motstander og si at han ikke er historiker. Litt smålig. Det er altså ikke noe "Brev til en historiker" Falck har skrevet, men "Brev til en sjarlatan". Og selv om han gjør et stort poeng ut av Sjølis "ironiske språk ... og ... forutinntatte utgangspunkt", ser det ut til at han går i samme felle selv og henfaller til spydigheter ("som hisoriker bør du jo vite at ...").

DET STORE OG DET LILLE "VI"

Hvem er det som snakker hos Falck? Det er mulig å se ulike skikkelser i teksten. Det er privatpersonen M. Falck, men det er også et "vi". Dette vi-et har en omskiftelig karakter: det er ungdommene på Teisen/Bryn/Hellerud ("vi var 24 elever på engelsklinja"), det er akp-ere ("vi ble ml-ere"), men det er også hele ungdomsopprøret på sekstitallet, ja, det er til og med hele ungdomsgenerasjonen – "om vi ikke hadde det likt, så skulle vi se like ut".

Men la oss spole tilbake gjennom dette "vi": Falcks generasjon var diger, også med titusener av ungdommer som overhodet ikke forholdt seg til noe politisk opprør. De som var ungdomsopprørere besto dessuten av mange forgreninger som lå tildels langt unna maoismen. Og i selve maoismen – nasjonalt og internasjonalt – var det mange ulike stemmer og erfaringer. Til og med oppe på Bryn var det mange som var helt annerledes enn Falck. Dette "vi" som Falck opererer med er altså egentlig bare ham selv, evt med noen utvalgte likesinnede inkludert. Falck setter dermed sin private fortolkning av egen ungdom opp mot Sjølis historiske framstilling under dekke av å tale på vegne av vanvittig mange.

DET NØYTRALE BLIKKET

Falcks angrep er desto mer interessant ettersom Sjølis bok inntar et overveiende positivt syn på ml-rørsla. Riktignok har Sjøli ment at bevegelsens reelt praktiske betydning er noe mindre enn de ledende kadrene selv har ment, men det er jo ingen bombe. Falcks tekst røper et ubehag over å ha blitt gjort til gjenstand for Sjølis blikk. Kanskje han ikke liker at partiet hans, AKP, blir sett på av en som ikke er bundet av den tradisjonelle tvedelingen nevnt innledningsvis. Kanskje det er urovekkende for partiveteraner at Sjølis blikk er litt for disenchanted – at magien rundt bevegelsen, karismaen, er brutt. Sjøli tar det med ro, hisser seg ikke opp, men litt slentrende og kameratslig snakker han som om han snakket til en allmenhet på linje med seg selv. Kanskje Falck er forfjamset fordi Sjøli ikke primært snakker til ham.

Som angrep på Sjølis framstilling er Falcks artikkel svak. Til det går han altfor lite inn på Sjølis faktiske bok – som gjerne kan kritiseres for ikke å være grundig nok i noen av analysene. Men som selvportrett er Falcks "Brev til en historiker" interessant. Teksten legger sterk vekt på å plassere sin egen opphavsmann midt oppe i et historisk drama. Vi møter den unge Falck på bytur der han konfronteres med en "sakfører" som påtaler hans lange hår. Vi får høre fra skoletiden der en elev blir utvist "fordi han hadde langt hår og skjegg – og dessuten briller". (At brillene skal ha spilt en rolle i en slik sammenheng er ganske kuriøst).

Det sterkeste punktet i Falcks tekst er der han tar oss med inn på gutterommet, sammen med Tron Øgrim. Her er det intimt, her får vi vite at "Tron hadde ikke vært Tron ellers" (privilegert kildetilgang) og "Tron gjorde meg til marxist, og det er jeg ham evig takknemlig for" (demiurgi). Dette er et vidnesbyrd om en omvendelse, Falck går fra å ha vært "brennende pasifist" til å bli "marxist". Interessant at han her velger ordet "marxist" og ikke for eksempel "marxist-leninist" eller "stalinist".

ET PRIVAT LYSGLIMT

Denne nærheten til kilden og de opprinnelige begivenhetene kan gi autoritet til Falcks beretning, men den kan også underminere den fordi fortelleren gjør seg selv inhabil. Som unik kilde for en subjektiv beretning, blir Falck derimot desto mer interessant.

For er det ikke noe som mangler her? Falck argumenterer for at hans egen historie er et uttrykk for hele generasjonens erfaringer, men samtidig har det skjedd noe helt spesielt og veldig privat mellom ham og bevegelsens karismatiske leder, Tron Øgrim. Selv om Øgrim sikkert var en dyktig emissær for budskapet, hadde han ikke hele ungdomskullet i tale, og det var ikke alle som lot seg overbevise. Men Falck så et lys: "All opposisjon i verden var ml-ere. Alle anti-imperialister over hele verden kalte seg marxister." Intet mindre.

Den gruppen Falck ble med i, arbeidet helt fra starten for å skape et hegemoni på venstresida. For disse norske ny-stalinistene var det et kategorisk enten/eller: Enten kjøpte du hele pakka (inkludert for eksempel fornektelsen av Moskvaprosessene), ellers tilhørte du klassefienden, borgerskapet. Slik Falck fremstiller "min historie", kan det se ut som han prøver å tilbakeprojisere et hegemoni som aldri var der – for å idyllisere, kanskje, eller for å frita seg selv for det spesifikke, det som kan være uhåndterlig. Det er ikke særlig nyttig, og ikke særlig spennende å si at opposisjonen på 60- og 70-tallet var én ting. Et slikt perspektiv pulveriserer objektet. Det er mer interessant å se landskapet som flertydig og studere det spesielle ved de enekelte uttrykkene opprørsånden fikk. Og det spesielle med maoist-rørsla var ikke at de hadde langt hår – det hadde alle – men at de for eksempel hyllet Stalin og en ekstrem lydighet, nettopp det motsatte av hva ungdomsopprøret handlet om for de andre.

MAOISMEN – MANGE TING

Falck snakker i ørska når han sier at den tidens opposisjon er identisk med ml-bevegelsen. Men han forleder sine lesere også på en annen måte. For heller ikke ml-bevegelsen var bare én ting. Det var tusener av ml-ere i Norge, og ideologien antok mange forskjellige uttrykk. Å være ml-er, dvs å vie  større eller mindre deler av sitt liv til å kjempe for gjennomføringen av rørslas program – definert som "marxismen-leninismen Mao Tse Tungs tenkning" – var ikke det samme for alle. Kanskje det ble mer og mer forskjellig jo lengre man beveger seg ut fra kraftsenteret på gutterommene rundt Teisen gymnas? Allerede på Grorud hadde bevegelsen et annet uttrykk, og på Sinsen var det andre folk som var aktive, med andre bakgrunner, andre historier, andre planer. Ml-ere på Oslos vestkant, i Bærum og Asker, opplevde en annen tid enn ml-erne fra nedre Tøyen. Og så videre. Ml-ere i Stavanger og ml-ere i Sandnes: to helt forskjellige verdener. SUF-ere i Porsgrunn. AKP-ere på Lillehammer. Røde ungdommer i Mo i Rana. Hvorfor ikke fokusere på det flertydige?

Hvorfor vil Falck at alle historiene skal være én historie? Hvordan står Falcks endimensjonalitet opp mot gnisningene mellom UJC (Unione Jeunesse Comuniste), PCMLF (Parti Communiste Marxiste-Léniniste de France), Ligne Rouge, Gauche prolétarienne, Vive le communisme og Vive la Révolution? Det går an å si at akkurat disse konkurrerende bevegelsene var maoister, men hva så? Sier man noe vesentlig om dem da? Det må jo være mer interessant å se på forskjellene? Hvorfor ikke heller prøve å forstå sin egen bevegelse i kontrast til andre fenomener i samtiden? Er det noe gøy å late som man var mutters alene på det fargerike 70-tallet?

Falcks rammefortelling er altså positivt feil og perspektivfattig. Men enda verre blir det når han skal være konkret og ta Sjøli i skole. La oss se på noen punkter:

Fremfor å ta opp Sjølis mer alvorlige påstander, er Falck opptatt av om bydel Bryn/Hellerud var proletært: "Som historiker bør du jo vite at det er snakk om et gammelt arbeiderstrøk", sier han, aldri så lite nedlatende. Men hva betyr   det? "Hadde m-l-bevegelsen flest medlemmer i blokker eller trehus?" spør han retorisk. Det spørsmålet har vi for lengst fått svar på: "Forestillingen om at den norske maoismens vugge sto i en arbeiderbydel, må først og fremst forståes som en proletarisk legitimeringsmyte for en bevegelse som aldri fikk nevneverdig oppslutning blant norske arbeidere." Dette sitatet er ikke hentet fra "Mao min Mao", men fra Sverre Knutsen, som i likhet med Falck har tilhørt den indre kjernen i rørsla. I boka "(ml)" (1989) slår Knutsen fast at det som teller er bakgrunnen til de som dominerte lagsvirksomheten og senere ble lederne i rørsla. Han mener at det er "lite fruktbart å anlegge en interessekampmodell eller et klassemessig perspektiv på framveksten av ml-rørsla i Norge".

Det er få som vil være uenige i at samfunnet har gått framover på mange områder. Falck skriver: "På 60-tallet hadde de færreste hørt om homofili. Det var unevnelig, og til og med straffbart for menn. Men uten å se sekstitallet som det var, ser du ikke forskjellen." Hva mener han her? At AKP på 70-tallet var en forkjemper for homofiles rettigheter? Hva med fråsegna: "AKP (m-l) meiner at homofili i hovudsak er eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve"? Hva med homofile kadre som ble forsøkt "omvendt"? Heldigvis snudde rørsla etterhvert og gjorde mye bra for de homofiles rettigheter på 80-tallet. Men hvorfor vil Falck at hans parti skal ha æren for den homofile frigjøringa? Hva mente Falck selv da partiet diskuterte fråsegna? Og hva mente Falck da diskusjonene gikk høyt om det var riktig av bokhandelen Tronsmo å selge Jens Bjørneboes bøker? Hvorfor ikke snakke om det flertydige?

* De langhåredes bevegelse – AKP.

Joda, mange maoister var langhårete i begynnelsen. Mange andre ungdommer også (gitt at det da fantes andre ungdommer ...). Men det interessante med ml-rørsla i denne sammenheng var jo at man tok et oppgjør med alt som var utflippa og langhåret. Gode stalinister skulle ikke se ut som frikere – tvert imot, man skulle se ut som flinke gutter og jenter, og derigjennom vinne respekt hos "vanlige folk". Og når man reiste på studieturer til Albania måtte det lange håret trimmes. Dette er jo et interessant perspektiv som Falck gjerne kunne ha kommentert. Hvorfor ikke snakke om det flertydige?

Ja, dette er faktisk Falcks påstand: "Du puster så fritt fordi vi var der" (vår uthevning). Igjen dette "vi". Falck er naturligvis klar over at mange vil stusse over denne påstanden, også blant de som var med i rørsla. At AKP skal ha vært en frigjørende, liberal og tolerant gruppe som arbeidet for at det skulle bli mulig å puste her i landet, er en flott påstand. Men det er rart at Falck ønsker å si dette. Hvem er det han skriver til? Til sine egne? Til en historiker/sjarlatan? Til de yngre, som ikke selv opplevde denne tiden?

Disse og mange andre spørsmål kunne det vært interessant å få belyst i et selvbiografisk Falck-perspektiv. Ikke for å finne ut om alt han gjorde og mente var så så bra eller så så dumt,  men for å finne ut hva det faktisk var han gjorde og mente. For å forstå historien er kanskje det minst viktige å felle dommer (selv om det for mange er veldig fristende). Slike dommer har jo uansett bare kort varighet, og de forteller nesten alltid mer om dommeren enn om det dømte.

Så Morten Falck må finne seg i å være en av mange, i et stort, uoversiktlig, uregjerlig kor der hans gruppe ofte sang i en helt annen toneart enn de andre. Det er ikke så gæernt det! Vi som forsker i ml-rørslas historie har mye å takke Falck for. Ikke minst er hans mange begeistrede utlegninger av Mao-tenkningen i bl.a Profils spalter på 70-tallet god lesning. Falck har også i flere artikler formulert interessante syn på kunstens rolle i den revolusjonære kampen. Med sitt "Brev til en historiker" har han gitt nytt tilskudd til dem som måtte ønske å studere et spennende, særnorsk fenomen: den forbløffende varigheten av den maoistiske rørsla. Mer enn 35 år er gått siden Falck og Øgrim drakk te (eller var det Cola?) på gutterommet og diskuterte alt mulig. Mange verdener har endret seg på de åra, men kanskje ikke alle.

Send e-post til:  post(a)kader.no dersom du har spørsmål om eller kommentarer til denne websiden.

Copyright © 2004 Kaderprosjektet