KADERPROSJEKTET

Den første marxist-leninistiske gruppen i Danmark oppstod da den Kinavennlige venstrefløyen i Danmarks kommunistiske Parti (DKP), enten ble kastet ut eller forlot partiet i 1963. Disse organiserte seg i Kommunistisk Arbejderkreds, men dette ble aldri noen varig bevegelse og de fleste medlemmene søkte etterhvert over i andre grupper. I 1968 ble Kommunistisk Forbund Marxister – Leninister stiftet, som i 1976 ble omdannet til Kommunistisk Arbejderparti etter å ha slått seg sammen med Marxistisk Leninistisk Enhedsforbund året før. Utenom Kommunistisk Arbejderparti var det i hovedsak to organisasjoner som utgjorde ml-bevegelsen i Danmark: Kommunistisk Arbejderforbund marxister-leninister og Danmarks Kommunistiske Parti/Marxister-Leninister, som tilsammen kan ha hatt noen hundre medlemmer og sympatisører.

Den danske ml-bevegelsen vokste ut av de kommunistiske partiene, og oppstod gjennom at et mindretall som enten hadde blitt ekskludert eller gått ut av eksisterende partier kom sammen for å danne nye organisasjoner. Den var bare i liten grad knyttet til det generelle ungdomsopprøret og de ulike solidaritetsbevegelsene. Disse ble istedet dominert av de tradisjonelle venstrepartiene, men også av sosialdemokratene. Det er således første etter at bølgene av 1960-tallets radikalisme er i ferd med å gi seg at ml-bevegelsen begynner å vinne framgang, og særlig Kommunistisk Arbejderparti vokser kraftig utover andre halvdel av 1970-tallet.

Kommunisme i Danmark

Det politiske Danmark til venstre for sosialdemokratene har en lang historie med indre strid og partisplittelse. Dette har dels handlet om en sentrum-periferikonflikt mellom en høyrefløy med basis i distriktene og en venstrefløy i København, dels at Sovjetunionens linje har vært håndgripelig men også ofte uklar, dels at det har vært stadig konflikter mellom venstre-reformistiske- og aktivistiske og revolusjonære grupperinger, og dels har det vært konkurranse om lederskapet i partiet, både mellom personer fra de ulike fløyene og med ulike personligheter.

DKP (1920-1990)

I 1919 brøt Socialdemocratiets ungdomsforbund (SUF) ut av Socialdemokratiet, og grunnlagt Venstresocialistisk Parti (VSP). I forbindelse med at VSP ble medlem av Komintern året etter  skiftet partiet navn til Danmarks kommunistiske parti (DKP). Det neste tiåret ble preget av harde fraksjonskamper som langt på vei lammet partiet, men uten at det oppstod partisplittelser eller nye partidannelser. Etter flere dårlige valg og det man så som manglende tilslutning til ultravenstrelinjen, grep Komintern direkte inn i 1929. Ny leder ble Aksel Larsen, som til felles med de fleste i den nye partiledelsen hadde gått på Leninskolen i Moskva. Nå klarte man å skape stabilitet og fremgang for partiet, og medlemstallet økte fra ca 1000 i 1930 til nærmere 8000 i 1939, mens Arbejderbladets opplag økte til over 10 000 i samme periode.

Fra da av og fram til murens fall i 1989 var DKP et hardt Moskva- og Kominterntro parti. Likevel ble partiet holdt under spesiell oppsikt fra Moskva, som stadig så trotskistiske tendenser i partiet. En av grunnene til dette var at Aksel Larsen under sin tid i Moskva bl.a. hadde støttet Trotskij  i lederstriden med Stalin.

DKP hadde  framgang etter 2. verdenskrig, ikke minst på bakgrunn av kommunistenes innsats under kampen mot det tyske okkupasjonsregimet. At Socialdemokratiet gikk kraftig tilbake og gav fra seg regjeringsmakten til de borgerlige etter valget i 1945, reduserte imidlertid partiets innflytelse, og i løpet av få år mistet partiet nesten to tredeler av medlemmene. DKP fortsatte likevel å stå sterkt i fagbevegelsen. Gjennom ungdomsorganisasjonen Danmarks Kommunistiske Ungdom (DKU), spilte også partiet en viktig rolle i ungdomsopprøret på 1960-tallet. DKU, som ble stiftet så tidlig som i 1906, var den kanskje mest sentrale aktøren i solidaritetsarbeidet, og deltok aktivt i Vietnambevægelsen, Chilearbeidet, Folkebevægelse mod EF, og på 1980-tallet også fredsbevegelsen.

Socialistisk Folkeparti (1959- )

I januar 1959 brøt DKPs tidligere formann Aksel Larsen ut av partiet sammen med flere andre som hadde blitt ekskludert, og dannet det konkurrerende Socialistisk Folkeparti (SF). Det nye partiet tok avstand fra både sosialdemokratene og kommunistene, og fikk tilslutning fra medlemmer i fredsbevegelsen og den nystartede Kampagnen mod atomvåben. SF hentet også stemmer fra de borgerlige partiene, og selv om mange av partiets medlemmer knapt var antimilitaristiske, var dette en sentral del av partiets program for de fleste velgerne. SF ble også et samlingspunkt for den voksende motstanden mot Vietnamkrigen og mot NATO som et redskap for USAs utenrikspolitikk. Etter valget i 1960 inngikk SF et formalisert samarbeid med Socialdemokratiet, noe som skapte stor indre misnøye på partiets venstresfløy.

Venstresocialisterne (1967- )

I desember 1967 brøt seks av Sfs folketingsrepresentanter ut av SF sammen med 28 avsatte sentralstyremedlemmer og 300 andre. Disse dannet et nytt parti: Venstresocialisterne (VS). Også SFs ungdomsorganisasjon, SUF, valgte å slutte seg til VS sammen med 34 av partiets kommunestyrerepresentanter. Under parolen ”Ny stil” skulle partiet hovedsakelig arbeide ikke-parlamentarisk, men også søke å bli representert i Folketinget. Selv om de fleste medlemmene i VS kom fra SF, tiltrakk det nye partiet seg også folk fra venstrefløyen i Socialdemokratene, anarkister, trotskister, maoister, udogmatiske sosialister, blomsterbarn, partiløse folk fra anti-atomvåpenbevegelsen, fredsbevegelsen, og de antiimperialistiske bevegelsene. Partiet gikk i alle retninger, og det var ikke overraskende slet man med å skape en felles politisk plattform. Til tross for stor optimisme foran valget i 1968 oppnådde partiet bare skuffende fire mandater.

Fra 1966 skapte imidlertid Kulturrevolusjonen en fornyet interesse for Kina og maoismen som politisk ideologi. Dette, sammen med splittelsen i SF med den påfølgende stiftelsen av VS, samt det gryende studentopprøret, var grobunn for en ny politisk bevegelse. I VS sin ungdomsorganisasjon SUF foregikk det en kraftig radikalisering som splittet organisasjonen i trotskistiske og maoistiske fløyer, og sommeren 1968 kom det til åpent oppgjør der det maoistiske mindretallet ble utmanøvrert av trotskistene. Da splittelsen endelig kom, brukte den maoistiske fraksjonen i VS' støtte til Alexander Dubcek etter den sovjetiske invasjonen som begrunnelse for å gå ut. Under dette lå imidlertid ønsket om å utvikle et marxistisk-leninistisk kaderparti, og dette fremsto i økende grad som umulig innenfor VS.

Solidaritetsbevegelsene og massebevegelsene

Både de folkelige bevegelsene og solidaritetsbevegelsene i Danmark på 1960- og 70-tallet ble i stor grad dominert av Socialdemokratiet, DKP og SF. For ml-bevegelsene betydde dette at de verken fikk en scene å spille seg ut på eller drahjelp i rekrutteringen. Det manglet kort og godt et åpent rom som de kunne gå inn i og fylle.

Studentersamfunet, som helt siden 1880-tallet hadde vært et samlingssted for venstreradikale studenter, ble utover 1960-tallet dominert av DKP-fraksjonen i Clarté. DKP hadde tradisjonelt hatt betydelig innflytelse på de intellektuelle gjennom den kulturradikale bevegelsen, som så på Sovjetunionen som et modernistisk samfunnseksperiment. I 1946 ble Clartégruppene navnet på den kommunistisk fraksjonen i Studentersamfundet, og i november 1958 begynte man å utgi tidsskriftet Clarté. Gjennom hele 1960-tallet var den kommunistiske fraksjonen i studentsamfunnet samlet i Clartégrupppene, som etter hvert organisert rundt 2000 personer. Selv om flere som var med i Clarté etter hvert ble aktive innenfor ml-bevegelsen, bl.a. Benito Scocozza, forble organisasjonen knyttet til den tradisjonelle kommunistbevegelsen.

Kampagnen mod Atomvåben, som ble stiftet sommeren 1960, gjennomførte flere store demonstrasjoner i årene 1960-64, hvorav den største ble hold påsken 1962. Da deltok rundt 30 000 på det avsluttende møte, og samtlige politiske partier – som hadde vært skeptiske til organisasjonen - holdt appeller. Bevegelsen gjennomførte også en kampanje under Folketingsvalget i 1964, og alle partiene unntatt Det Konservative Folkepartiet gikk mot dansk deltagelse i NATOs atomforsvar. Etter tilbakeslag ved valget i 1966, besluttet man å legge ned organisasjonen.

Vietnamkomiteene

Motstanden mot krigen i Vietnam, var i starten organisert i mange lokale organisasjoner, men i januar 1967 besluttet sju lokale Vietnamkomiteer i København seg for å slå seg sammen i De Storkøbenhavnske Vietnamkomiteer (DSVK) i mars 1967. DSVK besto av enkeltmedlemmer, men de fleste var medlemmer av DKP eller DKU. I oktober 1967 samlet DSKV nesten 20 000  mennesker til demonstrasjonstog utenfor den amerikanske ambassaden, og i de neste to årene var bevegelsen i stadig vekst, og 27. april 1968 samlet man rundt 30 000 til demonstrasjon under parolene «Bekæmp den amerikanske imperialisme»,  «USA ud af Vietnam - Danmark ud af NATO» og «bryd med Saigon - anerkend FNL og Nordvietnam».Demonstrasjonen endte med voldsomme sammenstøt med politiet, hvor 50 personer ble arrestert. 10 av disse ble stilt for retten.

Samme år kom det til splittelser i Vietnambevegelsen, og flertallet samlet seg i De Danske Vietnamkomiteer (DDV). DDV utviklet seg til å bli et aktivistsentrum på venstresida, og hovedkvarteret i Grønnegade 37 i København spilte en viktig rolle for å samle anti-imperialistiske aktivister av ulike slag, inkludert ml-aktivister fra KFML. Det ble også dannet et eget forlag, Demos, samt startet flere bokkafeer på flere steder i Danmark.  I 1972 oppstod det nok en splittelse, som endte opp med to organisasjoner: DDV og Indokinakomiteerne, som i 1975 ble omdannet til Forbundet mod Imperialismen (FMI). Da hadde venstrefløyen i Indokinakomiteerne alt gått til det maoistiske KAm-l. I januar 1976 møttes de siste restene av Vietnamorganisasjonene, totalt ca 300, for å stifte den felles Dansk Vietnamesisk forening. Restene av DDV holdt frem i forlaget Demos, men også dette måtte legges ned i 1979 pga økonomien.

Folkebevægelsen mod EF

Da EF spørsmålet kom på dagsorden i 1971 eksisterte det alt tre konkurrerende organisasjoner på nei-sida: Nordisk Aktion, Frit Norden og Komiteen mod Fællesmarkedet. I desember 1971 møttes de tre for å danne Fælledsudvalget mot EF medlemsskap, som etter organisasjonens landskonferanse i april 1972 ble omdannet til Folkebevægelsen mod EF. Organisatorisk var den dominert av DKP og SF, og både VS og Socialdemokrater mod EEC valgte å stå utenfor.

1. oktober, dagen før den danske avstemningen, arrangerte folkebevegelsen et felle massemøte sammen med sosialdemokratene på rådhusplassen i København, som samlet rundt 80 000 mennesker. Desto større ble skuffelsen da et klart flertall stemte for EF dagen etterpå. 1. januar 1973 ble likevel det lansert en landsdekkende avis mot EF, Notat, men pga dårlige salgstall måtte den legges ned våren 1974. På dagen for EF avstemningen i 1973 samlet man likevel 50 000 til demonstrasjoner i København. I mai 1974 ble det også tatt initiativ til å starte et nytt tidsskrift, Det ny Notat, med Jens Petter Bonde som redaktør, som utover 1970-tallet nådde et opplag på over 20 000.

Rødstrømpebevægelsen

Rødstrømpebevægelsen ble dannet i København i april 1970, og hadde fra starten av en aktivistisk linje. Bevegelsen arrangerte Kvindefestivaler, og etablerte Kvindehuse i de fleste store danske byene. I disse var det kun kvinner som hadde adgang, og bevegelsen hadde mer preg av å være et nettverk av kvinner enn en egentlig riksdekkende organisasjon. Selv om de mange aksjonene fikk stor medieomtale, førte de også til misnøye og diskusjon internt. Politisk stod bevegelsen for «Tilbageerobring af kvindekroppen», og tok opp tema som fødsler, prevensjon, seksualitet, arbeidsdeling i hjemmet og kvinners forhold på arbeidsplassen. Den eksklusive kvinneprofilen gjorde at bevegelsen aldri ble politisert i noen forstand.

KAK (1963-1980)

Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) ble dannet i 1963 da en liten gruppe med bl.a. Gotfred Appel og Benito Scocozza sluttet seg til Kinas kritikk av Sovjetunionen, og enten ble ekskludert fra eller gikk ut av DKP. KAK ga ut bladet Orientering og startet «Forlaget Futura» som gav ut Maos utvalgte skrifter og Den lille røde. Den sistnevnte boken kom i et opplag på 25 000!

KAK var ikke en partiforberedende organisasjon, og fungerte i hovedsak som en diskusjonsgruppe hvor ulike temaer ble tatt opp. Dette resulterte bl.a. i Appels «Snylterstatsteori», som hevdet at arbeiderklassen i det høyindustrialiserte Vest Europa og Nord Amerika står i en dobbeltstilling. På den ene siden er den utbyttet siden den produserer merverdi, men på den andre siden er den bestukket ved at dens levestandard, økonomiske og kulturelle behov, og faglige krav er basert på årtiers deltagelse i imperialistiske verdens koloniale og neokoloniale ran

I 1968 fikk KAK også et eget ungdomsforbund, Kommunistisk Ungdomsforbund (KUF), som skulle organisere de unge som ble tiltrukket til maoismen og det antiimperialistiske støttearbeidet. KUF var aktiv i solidaritetsarbeidet på venstresiden, men ble oppløst i 1974 og gikk inn i KAK.

I 1969 oppstod det uenighet og endelig brudd mellom KAK og Kina i synet på ungdomsopprøret i Vesten. Det som i følge kineserne var «en hidtil uset gigantisk revolutionær massebevægelse», var i følge KAKs snylterstatteori et arbeideraristokrati på globalt plan, som ikke hadde objektiv interesse av å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. I følge Apel var det først etter at Den tredje verden hadde frigjort seg fra imperialismen og avskåret de rike landene fra «superprofitter», at det ville oppstå en krise i den kapitalistiske økonomien som ville gi grobunn for sosialistisk revolusjon i Vest Europa.

Utover 1970-tallet hadde KAK forbindelser til KFML(r) i Sverige og KA i Norge, i tillegg til Liberation Support Movement i Canada og USA. I 1978 ble imidlertid partiet splittet, dels pga personlige motsetninger og dels pga politiske uenighet. Til tross for intense studier hadde man ikke lykkes i å nyansere snylterstatsteorien, og det oppstod også uenighet om Sovjetunionen var en «socialimperialistisk supermagt» eller alliert for frigjøringsbevegelsene i den tredje verden. Det var også en konflikt mellom de tidligere medlemmene i KUF som fant den harde disiplinen i KAK hemmende for politisk utfoldelse. Det som utløste splittelsen var en intern kampanje mot kvinneundertrykkelse, som resulterte i dannelsen av to nye organisasjoner: Manifest-kommunistisk arbejdsgruppe og Kommunistisk Arbejdskreds.

Mens Apel og noen få andre medlemmer beholdt KAK-navnet, og fortsatte med å gi ut Kommunistisk Orientering helt til 1980, da partiet ble endelig lagt ned, organiserte resten seg i Manifest-Kommunistisk Arbejdsgruppe (KA), som ble dannet i desember 1978, med formål å videreutvikle snylterstatsteorien og arbeide for å støtte frigjøringsbevegelser i den tredje verden.

Fra 1978-1982 utga KA tidsskriftet Manifest og drev et forlag med samme navn. I tillegg trykte partiet blad og propagandaskrifter for ulike organisasjoner i den tredje verden. KA tok også over KAKs innsamlingsarbeid til støtte for den tredje verden, og i 1988 åpnet gruppen «Cafe Liberation» på Islands brygge i København, hvis overskudd skulle gå til ulike frigjøringsbevegelser.

En annen side av dette arbeidet ble først avslørt i 1989, da det ble avslørt at en illegal gruppe kjent som «Blekingegadebanden» hadde ranet banker og postkontor for å finansiere støtte til den palestinske frigjøringsorganisasjonen PFLP. I 1991 ble flere av gruppens medlemmer dømt til lange fengselstraffer, og avsløringene av det illegale arbeidet førte til at KA i løpet av kort tid gikk i oppløsning.

KFML / KAP (1968-1994 )

Kommunistisk Forbundet Marxister-Leninster (KFML) ble dannet i september 1968, et drøyt år etter den svenske bevegelsen med samme navn. I størsteparten av det neste tiåret forble det danske KFML bare ett av flere små og ubetydelige ml-organisasjoner i det internasjonale solidaritetsarbeidet i Danmark. Først i 1975-76 klarte man å oppnå en grad av samling rundt KFML, og i november 1976 ble Kommunistisk Arbejderparti (KAP) dannet som en fortsettelse av KFML. I 1980 brøt imidlertid KAP med Kina, og gikk etter hvert i oppløsning. Også perioden etter 1976 ble imidlertid preget av splittelser og nye partidannelser, og KAP hadde på det meste neppe særlig mye over 2000 medlemmer. Selv om den maoistiske perioden varte fra 1968 til første halvdel av 1980-tallet, var det bare i tiden fra 1975-1980 at man kan snakke om at ml-bevegelsen spilte noen rolle på den danske venstresida.

KFML ble stiftet 15. september 1968, etter at Benito Scocozza og Hans Henrik Nielsen hadde meldte seg ut av VS samme dag. På kvelden møttes rundt 30 personer for å danne en ny organisasjon, som raskt fikk tilslutning fra det maoistiske mindretallet i SUF, som i sin tid hadde vært med i KAK, og som hadde stått i uformell kontakt med ml-erne i VS. KFML definerte seg selv som en partiforberedende organisasjon, og politisk var det  avgjørende å avgrense seg fra DKP. Sekundært ønskte man også å avgrense seg fra andre strømdrag og bevegelser på den ikke-revisjonistiske fløyen, og da i særlig grad fra VS og de trotskistiske organisasjonene.

Splittelser og indre strid

KFML ble imidlertid raskt rystet av sterke indre motsetninger, og i forbindelse med diskusjonene om prinspipprogrammet i 1970 holdt hele partiet på å sprekke. Det sentrale punktet i striden var vurderingen av Stalin. Programforslaget la seg nær opp mot KKPs vurdering av Stalin som en stor revolusjonær som også hadde gjort feil. Mindretallet mente at Stalin var en like stor revolusjonær som Lenin og Mao, og at det var uholdbart at en marxistisk-leninistisk organisasjon tillot seg å kritisere Stalin offentlig. Selv om få støttet en ubetinget hyllest av Stalin, var det heller ikke mange som ønsket et åpent oppgjør. Sommeren 1970 kom det flere bølger av utmeldinger, men ut på høsten klarte fløyen som holdt fast ved kritikken av Stalin å konstituere KFML på nytt.

Men prisen hadde vært høy. Av de rundt 50 som hadde vært medlemmer siden 1968, var det nå bare 13 igjen, alle bosatt i København. KFML var dermed redusert fra en liten gruppe til en studiesirkel. På lengre sikt førte dette imidlertid til at de som ble igjen i partiet ble mye tettere sammensveiset både politisk og sosialt.

Den første tiden etter nykonstitueringen lå fokuset på politiske og ideologiske studier. Etter en stund begynte forbundets blad Kommunist å komme ut igjen som månedsblad, og det kom etter hvert også et tilsig av nye medlemmer. Ml-bevegelsen i Danmark hadde manglet organisatorisk kraft til å utnytte solidaritetsorganisasjonene, ungdomsopprøret og det nye venstre til å bygge seg opp politiske, og  den evnet den heller ikke å bruke motstanden mot EF, som var dominert av DKP. Rett nok var de fleste av medlemmene aktive motstandere, men de var ikke så mange, og kom i bakgrunnen for de store organisasjonene på nei-sida.

BOm-l / MLE (1972-1975)

Innenfor Slumstormerbevegelsen i København, en lettere anarkistisk bevegelse som okkuperte hus, hadde det utviklet seg en maoistisk orientert strømning. Våren 1972 organiserte de seg som Den revolusjonære Boligorganisation marxister-leninister (BOm-l). Det ble også tatt kontakt med KFML med tanke på et nærmere samarbeid. Under KFML-paraplyen skulle BOm-l være en marxistisk-leninistisk frontorganisasjon på boligområdet, og i utgangspunktet ble dette møtt med velvilje fra KFML. Det viste seg imidlertid raskt at de to organisasjonskulturene var for forskjellige til at dette lot seg gjøre.

I hovedsak gikk dette på at KFMLs politiske arbeid var preget av en teoretisk og diskuterende form, og at organisasjonen fremdeles var i en konsoliderings- og gjenoppbyggingsfase, mens BOm-l var preget av slumstormernes aktivisme og en tendens til å overvurdere klassekampens potensial. Bruddet ble endelig stadfestet da BOm-l våren 1973 skiftet navn til Marxistisk Leninistisk Enhedsforbund (MLE). Resultatet var at samarbeidsforhandlingene strandet, og de to organisasjonene ble rivaler i stedet for partnere. Denne rivaliseringen kom til å stå sentralt for begge organisasjonene i de neste årene, og symptomatisk nok het BOm-ls internblad Tjen Folket, mens KFMLs tilsvarende het Kommunist. Begge hevdet å stå på de samme ideologiske og politiske prinsippene, og begge søkte kontakt og anerkjennelse fra andre marxistisk-leninistiske partier, særlig AKP (ml) i Norge og SKP i Sverige.

Alt i alt kom likevel KFML styrket ut av konfrontasjonen med MLE. Frafallet i egne rekker var minimalt, og selv om bevegelsen kunne framstå som matt og uinspirert sammenlignet med konkurrentens høylytte aktiviststil i 1973-74, var man stadig i framgang. Etter hvert oppstod det også en betydelig frustrasjon innad i MLE over at fokuset på aktivisme og en heseblesende arbeidsstil ikke lenger kunne dekke over et svakt politisk fundament. Denne opposisjonen ønsket også en samling av alle marxist-leninister rundt KFML, og arbeidet nært sammen med KFMLs ledelse. I 1974 kom det til splittelse i MLE, der rundt halvparten av medlemmene meldte seg ut og gikk inn i KFML. Resten av MLE forsøkte å fortsette, men raskt opp, og i 1975 vedtok restene av MLE å oppløse seg selv og anbefalte medlemmene å gå inn i KFML, noe de fleste gjorde. KFML hadde dermed vist både politisk styrke og indre samhold, og bevegelsen talte nå flere hundre medlemmer med lokalavdelinger flere steder i Danmark. Samtidig var den nye og større medlemsmassen langt mindre homogen både politisk og organisatorisk.

KFMLs medlemmene var bl.a. aktive innenfor Folkebevægelsen mod EEC og i studentpolitisk arbeid. Etter hvert utviklet KFML også erfaringer innenfor faglig og kvinnepolitisk arbeid. En avgjørende hendelse kom våren 1975, da medlemmer av KFML spilte en ledende rolle under en faglig konflikt på skipsverftet B&W i København. En langvarig arbeidskonflikt endte med lønnsøkninger og forbedrede arbeidsforhold.

Denne suksessen fikk Metalarbejderforbundet til å reagere, og utløste en omfattende kampanje mot ”de kinesiske muldvarpe” i fagbevegelsen. Kampanjen, som ble kalt Kineserhetz, gikk både i borgerlige og sosialdemokratiske media. Den skjøt imidlertid til dels høyt over mål, da KFML bare var ansvarlig for noen få av de ulovlige arbeidskonfliktene de fikk skylden for.

KAP stiftes

KFML spilte snart en rolle i flere fagforeninger, bl.a. Trafikfunktionærenes Forbund, blant postarbeiderne, og enkelte akademiske fagforeninger som f.eks. Gymnasieskolernes Lærerforening. KFML utgav også flere skrifter. Bladet ”Kommunist” ble i 1976 døpt om til Arbejderavisen og gitt ut ukentlig. Man gav også ut et politisk-teoretisk tidsskrift en gang i måneden som het ”Kommunistisk tidsskrift”. At KFML oppnådde praktiske resultater og fortsatte fremgangen, gjorde at spørsmålet om å danne et kommunistisk parti kom på dagsorden. Sommeren og høsten 1976 ble et utkast til nytt program gjenstand for omfattende diskusjoner innad i partiet. Programmet vant tilslutning, og i november 1976 ble det vedtatt på KFMLs kongress. Samtidig vedtok kongressen å legge ned KFML og stifte et nytt marxist-leninistisk kommunistparti under navnet Kommunistisk Arbejderparti (KAP).

Det kan i ettertid stå som et paradoks at programmet ble vedtatt like etter Maos død og arrestasjonen av Firerbanden, da den kinesiske revolusjonens framtid så mer usikker ut enn noensinne. Det er imidlertid vanskelig å finne noen usikkerhet i KAPs program. Marxismen-leninismen-Mao-Tse-tungs-tenkning var det ideologiske grunnlaget, og fellesskapet med KKP og APA ble slått fast. Samtidig ble også KAPs profil i forhold til resten av venstresida slått ettertrykkelig fast med tydelig avgrensning mot DKP og sovjetimperialismen og sosialdemokratene, som hadde utviklet seg til et bureaukrat-kapitalistisk lag innenfor monopolkapitalismen. Parolen ”Gør fagforeningerne til kamporganisationer” avviste at sosialdemokratene kunne innta en progressiv rolle og innebar at KAP siktet mot å erobre makten i fagbevegelsen fra sosialdemokratene. Denne steile holdningen brakte KAP i konflikt med både SF, VS og de andre smågruppene på venstresiden som så Socialdemokratiet som det minste ondet i forhold til det borgerlige alternativet.

Et siste avgjørende punkt var partiets klasseanalyse. I analysen over hvem som tilhørte arbeiderklasssen, forkastet KAP den tradisjonelle merverdikriteriet til fordel for en definisjon som også inkluderte de såkalte ”mellomlagene” innenfor bl.a. undervisning og i offentlig eller privat administrasjon. For KAP var disse en del av arbeiderklassen. Da de fleste av KAPs medlemmer arbeidet i slike yrker, kunne dermed partiet se på seg selv som en del av arbeiderklassen, og ikke bare utenforstående allierte.

KAP kollapser

Krisen kom hurtigere enn forventet, ikke minst p.g.a. utviklingen i Kina med Deng Xiaopings tilbakekomst til makten. Det betydde at KKPs linje stod i til dels skarp konflikt med KAP, samtidig som det kom stadig flere opplysninger som diskrediterte kulturrevolusjonen. Partiledelsens svar var å sette i gang en stor nytenkning under parolen ”Socialisme på dansk”. Den påfølgende diskusjonen førte imidlertid til voldsom indre strid med kritikk av ledelsesstilen i partiet. For kritikerne ble dette en anledning til fritt å kunne gi uttrykk for synspunkt i interne medlemsblad, på medlemsmøter og konferanser. Resultatet ble at rundt halvparten av partiets medlemmer meldte seg ut i løpet av 1980-81. Ved folketingsvalget i 1981 fikk partiet bare 4000 stemmer, og nedgangen skulle fortsette ut over hele årtiet. Ved inngangen til 1990-tallet hadde partiet knapt 100 medlemmer igjen, og 24. november 1994 vedtok de resterende medlemmene å legge ned partiet.

KAM-L (1973-1983)

Kommunistisk Arbejderforbund marxister-leninister (KAm-l), ofte kjent som «kamelerne» ble stiftet 20 desember 1973. Ulikt de andre ml-gruppene i Danmark, oppstod ikke dette partiet som et resultat av en splittelse, men var en sammensluttning av to mindre grupper: «Gruppen Omkring Arbejderbladet» som i hovedsak hadde base i København, og  «Kommunistiske Arbejdere» som hadde små avdelinger i Århus, Horsens og Odense. Denne siste gruppen utga også Arbejderavisen, som ble KAm-ls partiorgan.

Selv om partiet ikke oppstod ved en splittelse, hadde de fleste i partiledelsen bakgrunn fra KFML og noen hadde også en fortid i DKP/DKU. KAm-l tok imidlertid sterk avstand fra KFMLs ensidige satsing på studenter og ungdomsbevegelsen, og mente at man istedet burde spre det revolusjonære budskapet blant industriarbeiderne. I tillegg mente man at KFMLs forsvar av Stalin ikke var helhjertet nok.

I starten var partiet inspirert av bl.a. KFML(r) i Sverige, og mange av medlemmene var aktive i lokalt streikestøttearbeid under parolen «Leve de vilde strejker – skub fagforeningen til side». Denne linjen ble imidlertid kortvarig, ikke minst siden flertallet av partiets medlemmer jobbet i industrien, og etterhvert som flere av disse ble tillitsvalgte tvang det seg fram en revidering av synet på fagbevegelsen. Det skapte imidlertid furore da partiledelsen foran folketingsvalget i 1974 gikk inn for å støtte DKP, visstnok for at dette da skulle avsløre seg som et reformistisk parti.

Under samlingsprosessen var det også harde stridigheter mellom «Gruppen omkring Arbejderbladet», og særlig redaktøren for internavisen, Jørgen Larsen, og syndikalistiske elementer i Kommunistiske Arbejdere», særlig representert ved gruppens leder John Max Pedersen, som hadde bakgrunn fra både DKP og KFML. Ved hjelp av å studere bl.a. Lenins samling av russiske revolusjonære, lyktes det å isolere syndikalistene i «Kommunistiske Arbejdere».

Kort tid etter stiftelsen fikk det  nye partiet også tilslutning fra flertallet i «Den Faglige Gruppe» i Odense og fra flertallet i «Indokina-Komiteerne». Dette gjorde at partiet kunne opprette avdelinger i de fleste større byer. Spede forsøk på dialog med MLE ble raskt oppgitt, og etter KFMLs omdannelse til KAP ble det også gitt opp å nærme seg dette partiet. I stedet ble KAP selve arvefienden, og KAm-l gav bl.a. ut en sarkastisk gjennomgang av KAPs partiprogram.

I 1976 var medlemstallet på sitt høyeste, rundt 150. De fleste var unge arbeidere, men det var også noen såkalte «ps'er» - proletariserte studenter. I tillegg var det omtrent like mange sympatisører, hvorav de fleste var studenter eller offentlig ansatte.

Partiets organ var Arbejderbladet, som kom ut hver 14 dag, samt det teoretiske tidsskriftet Kampens Vej. I tillegg ble det gitt ut flere skrifter og bøker, og de fleste lokalavdelingene drev egen bokhandel. Blant KAm-ls medlemmer fantes rockebandet De Røde Raketter, som hadde bakgrunn fra Røde Mor. I tillegg ble det også startet flere Røde Stjerne-fotballklubber, og to av disse eksisterer fortsatt i København og Odense.

I utgangspunktet orienterte partiet seg mot Kina, og fulgte Kinas linjer ukritisk med hensyn til EF-medlemsskap, samarbeid med USA og tre verdener-teorien. Etterhvert ble imidlertid de kinesiske holdingene til f.eks. revolusjonsforsøket i Portugal og ulike nasjonale frigjøringsbevegelser for mye for KAm-l, og inspirert av historikeren og partimedlemmet Poul Villaumes analyse av internasjonal politikk, tok man til slutt avstand fra Kina.

Alt i 1976 begynte tilbakegangen for «kamelene» og etterhvert ble det umulig å gi ut internblad. I stedet begynte man å gi ut debattbladet Kamelposten, hvor de få som var tilbake forsøkte å få i gang grunnleggende diskusjoner om revolusjonær teori og klasseanalyser. Konklusjonen på denne utviklingen, ble at KAm-l, som så mange andre smågrupper på ytre venstre, fant ut at samarbeid innenfor VS var det beste utgangspunktet for videre arbeid.

I 1983 ble det derfor avholdt en kongress som avviklet partiet, og de gjenværende «kamelerne» gikk inn i VS, hvor de deltok aktivt i utarbeidingen av et nytt grunnlag for VS etter at partiet falt ut av Folketinget i 1987.

DKP (m-l) (1978-98)

Under omdannelsen av KFML til KAP i 1976, oppstod det en fløy som avviste KAPs nye klasseanalyse. De sluttet seg etter kort tid sammen med tidligere medlemmer av MLE som enten ikke hadde gått med i KFML eller hadde gått ut etter kort tid, og i 1977 fikk de også tilskudd fra medlemmer av KAP som var uenige i at partiledelsen støttet KKP etter bruddet mellom Kina og Albania. Disse fant etter hvert sammen og dannet DKP (m-l), som definerte seg selv som et marxistisk-leninistisk parti i albansk ånd. Blant partiets sympatisører var Thomas Koppel og hans kone Anisette, som spilte i bandet Savage Rose.

Partiet ble stiftet 31. desember 1978. Tilstede på stiftelsesmøtet var knapt 50 mennesker, og onde tunger omtalte partimedlemmene som «Munkemarxister». Kort tid etter det nye partiets 1. kongress stiftet man et eget ungdomsforbund, Kommunistisk Ungdomsforbund (KUF).Det ble også satt opp flere såkalte «revolusjonære masseorganisationer» som f.eks. Den Revolutionære Fagopposition (RFO), Landbofronten, Marxistisk-Leninistiske Studenter (MLS) og Folkefronten mod Krig, Reaktion og Fascisme. Partiet fikk dessuten et betydelig gjennomslag i Kvinnefronten, som var den eneste av partiets frontorganisasjoner med reell massebasis. Partiet drev også Venskabsforeningen Danmark-Albanien.

Partiets organ var Dagbladet Arbejderen. Fra september 1982 kom den i daglige, fire-siders utgaver. Utover 1980-tallet ble DKP (m-l) den eneste utfordreren til KAP på ytre venstrefløy i dansk politikk. Partiet fikk også en viss innflytelse i fagbevegelsen og noen av de folkelige bevegelsene, og partimedlemmer var sentrale i oppstartingen av det anti-rasistiske og anti-nazistiske arbeidet i Danmark. Men selv om enkelte partimedlemmer ble populære, var forsøkene på å profilere partiet en fiasko. DKP (m-l) stilte til Folketingsvalgene både i 1984 og 1987, da under navnet Marxist-Leninistisk Parti (MLP), men fikk under 1000 stemmer begge gangene.

Send e-post til:  post(a)kader.no dersom du har spørsmål om eller kommentarer til denne websiden.

Copyright © 2004 Kaderprosjektet